Et lite stykke Norge: Freia og norsk sanksjonspolitikk

Kåre Dahl Martinsen er professor i europeisk sikkerhetspolitikk ved Forsvarets Høgskole / Institutt for forsvarsstudier. Han har doktorgrad i statsvitenskap og har blant annet forsket på europeisk samarbeid.

Foto

Forsvarets Høgskole

­Utgangspunktet er sjokolade. På forsommeren ble det kjent at Freias eier Mondelez, står på listen over vestlige selskaper som velger å bli i Russland. For Putins regime er det viktig. Økonomisk bidrar Mondelez med penger i statskassen og dermed til finansiering av krigen. Samtidig har russisk propaganda brukt gjenblivende selskaper som bevis på at de vestlige sanksjonene ikke virker, og at straffetiltakene egentlig bare skader landene som gjennomfører dem.

Mondelez’ valg om å bli, utløste boikott fra Svenska Järnvägen, SAS, Petter Stordalens hoteller og flere til. Delegasjoner fra LO og Freia meldte seg umiddelbart på næringsministerens kontor og ba om støtte. Det fikk de. Representantene fra Mondelez sa seg fornøyd. Regjeringen aktet ikke å oppfordre til boikott.

Samtidig kom det støtteerklæringer fra vidt forskjellig hold. Klassekampen argumenterte på lederplass 12. juni med at boikott var feil fordi det dreide seg om 150 industriarbeidsplasser i Oslo. I Dagens Næringsliv hevdet en fondsforvalter at det var dårlig gjort å angripe Freia når det var andre, langt større og økonomisk sterkere aktører som slapp unna. Bukkene Bruse-logikk, med andre ord.

Samme sted meldte en professor i markedsføring seg på, og hevdet at hvis folk bare hadde satt seg inn i eierskapsstrukturene og verdikjedene som lå bak, ville de neppe ha boikottet.

Det de fleste overser er effekten av Freias årelange markedsføring av sjokoladen som «et lite stykke Norge». Finansminister Trygve Slagsvold Vedum hadde rett da han påpekte at Freia var blitt en del av norske tradisjoner. Men i likhet med fondsforvalteren og professoren, skjønte han ikke at det nok har bidratt til boikottviljen.

Det er et tydelig gap mellom regjeringens og Stortingets støtteerklæringer og faktisk politikk som har vært preget av alt annet enn effektiv sanksjonshåndhevelse

Etter en drøy uke stilnet debatten. Det er uheldig. Ikke for Mondelez som neppe mister noe særlig omsetning, men for oss andre. Saken skygger over mer problematiske sider ved den norske sanksjonspolitikken enn om vi bør spise Twist eller ikke: Det handler om at den norske solidariteten med Ukraina har klare grenser. Det er et tydelig gap mellom regjeringens og Stortingets støtteerklæringer og faktisk politikk som har vært preget av alt annet enn effektiv sanksjonshåndhevelse. Den imponerende reaksjonen fra næringsminister Vestre da boikotten spredte seg, er som jeg vil vise her, et unntak.

Som et forkjøpssvar på anklager om politisk slagside: Den borgerlige regjeringen imponerte ikke da 2014-sanksjonene ble iverksatt. På et kritisk spørsmål fra Aftenposten om ikke-vestlig slapphet i årene etter den russiske invasjonen av Donbas kunne forklare det russiske angrepet i 2022, svarte Erna Solberg at Norge, som andre vestlige land, var drevet av et «ønske om å komme videre». Med andre ord, ikke gjøre mer enn høyst nødvendig. På dette punktet er det lite som skiller den sittende regjeringen fra den forrige.

Den moralske gråsonen

Strengt tatt kan Mondelez fortsette som fabrikkeier i Russland uten å bryte sanksjonene. De er rettet mot bedrifter og sektorer som er avgjørende for den russiske krigføringen. Det er sjokolade ikke. Men dette svart / hvit-skillet som Freias forsvarere og regjeringen opererer med, er blitt endret fra den første sanksjonspakken ble vedtatt av EU i februar 2022 og til den 11. som kom i juni i år. Fordi målsettingen hele tiden har vært å svekke russisk økonomi og dermed evnen til å føre krig, er sanksjonene utvidet til å dekke nye områder og til å tette smutthullene i de tiltakene som allerede er gjennomført.

Samtidig er det er ingen ting i veien for at hvert enkelt land selv vedtar egne, strengere sanksjonslover. For eksempel har den britiske regjeringen innført egne tiltak rettet mot russiske oligarker og mot russiske forsøk på å bruke britiske finansinstitusjoner til å utnytte smutthull i EUs sanksjoner.

Smutthullene blir tettet. Hver ny sanksjonspakke fra EU inneholder nye bestemmelser som strammer inn tidligere tiltak. Målet har ligget fast siden Ursula von der Leyens første pressekonferanse få timer etter at invasjonen hadde startet, nemlig å ramme russisk økonomi nok til at den militære slagkraften svekkes. Vestlige bedrifter som forblir i Russland og holder produksjonen i gang, for eksempel av sjokolade, motvirker sanksjonene selv om de ikke står på noen av EUs lister.

Oljefondet kunne vært instruert til å trekke seg ut av bedrifter som ennå ikke har trukket seg ut. Hadde Fondet gjort det, ville den internasjonale signaleffekten vært stor

Regjeringen har et redskap som ennå ikke er brukt. Oljefondet kunne vært instruert til å trekke seg ut av bedrifter som ennå ikke har trukket seg ut. Hadde Fondet gjort det, ville den internasjonale signaleffekten vært stor. Det ville ha satt søkelyset på de bedriftene som bidrar til å finansiere krigføringen. Muligvis vil Fondets passivitet redde det fra å ta noen beslutning. Putin har flere ganger antydet at utenlandske aksjeposter kan konfiskeres.

Hvis det russiske regimet overtar utenlandske bedrifter, oppfylles en av den ukrainske regjeringens målsettinger. Den har lenge satt søkelyset på selskaper og forretningsfolk som tjener store summer på å handle med Russland. En gang ble det rettet mot Norge. Det skjedde da president Zelenskyj talte til et fullsatt Storting i mars 2022.

Applausen og lovtalene som fulgte, gikk utenom presidentens oppfordring til regjeringen om å stenge norske havner for russiske fiskebåter. De fleste av båtene eies av Vitaliy Orlov, en oligark med tette forbindelser til Putin. Han innkasserer også mesteparten av de 1.9 milliardene som norske mottak betaler. 

Før jeg gir et kort overblikk over den offisielle norske linjen, særlig rett er den ikke, er det en ting som bør nevnes. Hadde andre regjeringer kopiert den norske holdningen, ville russisk propaganda hatt rett i at sanksjonene er uten virkning. 

Fiskebåter og havneadgang

Kort etter at krigen brøt ut, stengte EU sine havner for russiske fiskefartøy. Norge gjorde ikke det. Utenriksminister Huitfeldt hevdet at Norge ikke var pålagt å følge EUs politikk. Siden hevdet hun at det ikke var klart om EUs forbud også gjaldt store fartøy, og at det var årsaken til at Norge unnlot å gjøre noe. Passiviteten ble kritisert i og utenfor Stortinget. Også i EU ble den lagt merke til.

Regjeringens argument var at en stengning ville ha ødelagt fiskerisamarbeidet med Russland. Om det stemmer vet vi ikke. Det er verdt å merke seg at koblingen mellom samarbeidet og havnestengning ble blankt avvist på lederplass i Fiskarbladet. Russland stengte sine havner for norske fiskebåter i 2014, uten at det kom noen reaksjon fra norsk side. På den annen side er det ikke usannsynlig at Russland vil bryte samarbeidet, og i hvert fall ikke nå når den norske regjeringen gjentatte ganger har erklært at det er det man forventer vil skje. Da regjeringen etter mye kritikk, begrenset adgangen til tre havner høsten 2022, fikk det ingen konsekvenser for fiskerisamarbeidet.

Fiskebåtsaken fikk et etterslep. TV-dokumentarserien Skyggekrigen viste hvordan russiske fiskebåter blir brukt til spionasje. At det også var en russisk tråler som etter grundig leting, kappet kabelsambandet til Svalbard, er det knapt noen tvil om. At det ikke var noen kontroll av de fartøyene som søkte havn i Norge, vakte oppsikt. Som et svar på den krasse kritikken både i og utenfor Stortinget, lovte regjeringen økt kontroll. Det er blitt med løftet. Ifølge en reportasje fra NRK Nordland fra 20. juni, er det ingen endring. Norsk kontroll er som før, begrenset til en kontroll av offisielle dokumenter. Venstres stortingsrepresentant Alfred Bjørlo beskrev regjeringens politikk som «spill for galleriet».

Mer gallerispill

I stortingsdebatten om havneadgang la utenriksministeren vekt på at regjeringen fulgte EUs linje. Det er et gjengangertema når stats- eller utenriksminister uttaler seg om sanksjonene. Et område der den ikke har gjort det, dreier seg om tollfrihet på import av mat.

Få måneder etter at krigen hadde startet, ba Ukraina om å få tollfritak for eksport av mat. EU sa ja. Bortsett fra enkelte kortvarige unntak, har ukrainske landbruksprodukter kunnet selges fritt siden sommeren 2022. Bare ikke til Norge. Da EFTA fikk den samme forespørselen som EU, unnlot Norge å komme med et svar. De andre landene var innstilt på å oppheve tollen, men ikke Norge. Regjeringen klarte ikke å samle seg om et ja eller nei. Prosessen ble dermed trenert, og det er den ennå. Den sveitsiske representanten har uttrykt misnøye med den norske blokkeringen. Hen er neppe den eneste.  

Problemet er korn. Regjeringen, eller for å være korrekt, Senterpartiet har sagt nei. Partiets argumentasjon er bemerkelsesverdig. Ifølge Dagens Næringsliv (18.11.2022) og Dagsavisen (8.12.2022), er det to grunner til at partiet motsetter seg en opphevelse av tollen: Andre stater i krig vil kreve det samme, og frykten for at tollunntaket vil være vanskelig å oppheve hvis det først er innvilget. Her har det prinsipielle seiret over det reelle. Ser vi på mengden korn det dreier seg om, er den minimal. Ifølge Statistisk Sentralbyrå kjøpte vi i 2022 ukrainsk korn for i alt 5,5 millioner. Et forsvinnende lite beløp for oss, men ikke for et land i krig med en økonomi i fritt fall.

Når det gjelder frykten for at andre land vi kjøper korn fra, skal kreve det samme, ruver både Sverige og Danmark på importstatistikken. Muligvis er det dem Senterpartiet har i tankene som en trussel mot norsk kornproduksjon. Om denne holdningen er i den moralske gråsonen eller langt utenfor, er vel ikke en gang et åpent spørsmål.

Et ekko fra apartheid

Det samme gjelder norsk deltakelse i transporten av russisk olje. EU avviklet oljeimporten fra Russland i løpet av 2022. Økonomisk rammet det landet hardt og dermed også finansieringen av krigen. Utfordringen var ikke å finne andre kunder, men å få transportert oljen dit. Russland hadde ikke selv noen tankflåte som kunne løse oppgaven. Mellommenn kjøpte eldre båter, enkelte norske redere er blant dem som har tjent godt på det. Fartøyene utgjør det som har fått navnet «skyggeflåten». Blant de ivrigste oppkjøperne av tankbåter er norsk-sveitsiske Fractal Shipping.

Dette har et pinlig ekko fra den internasjonale boikotten av apartheidregimet på slutten av 1980-tallet. Norge deltok, men det gjorde ikke norske oljetankere som fraktet store deler av oljen Sør-Afrika importerte. Rederforbundet, som det het den gangen, var like mye imot å gi avkall på gode inntekter som dem som frakter russisk olje er i dag. Da regjeringen Brundtland endelig innførte en sanksjonslov i 1987, inneholdt den et forbud mot frakt av råolje. Raffinerte oljeprodukter derimot, var ikke nevnt. Det folkelige presset for en bred boikott, måtte gi tapt for særinteresser. 

Det er noen viktige forskjeller her. Fractals virksomhet har ikke utløst noe krav om politisk handling fra folk flest. Derimot har Rederiforbundet forlangt at regjeringen griper inn og stanser «skyggeflåten». Rederiforbundet har lenge vært klar over virksomheten, og har gjentatte ganger tatt det opp med myndighetene, men uten resultat. Kontrasten til regjeringens respons da boikotten mot Freia så ut til å gripe om seg, kunne ikke ha vært klarere.

Krigsprofitøren Norge

Statsministeren og utenriksministeren har begge, gjentatte ganger, pekt på hvor mange penger Norge allerede har gitt Ukraina, og at det skal gis 75 milliarder kroner fra i år og frem til 2027.

Går man inn på internasjonale oversikter, rager Norge høyt blant europeiske land. Dette brukes av regjeringen som motargument mot alle, innenlandske som utenlandske, som påpeker at Norge er det landet som i særklasse har tjent mest på krigen. Inntektene til Oljefondet har nådd utrolige høyder. I 2022 økte Norges inntekter fra olje og gass med over 1000 milliarder sammenlignet med fjoråret. På den bakgrunnen er beløpene ikke overvettes imponerende.

Det er de heller ikke hvis vi sammenligner den økonomiske situasjonen i andre europeiske land med vår egen. Et fellestrekk der er bunnskrapte statskasser, høy inflasjon, høy arbeidsløshet særlig blant unge, nedskjæringer og politisk ustabilitet. De pengene de gir til Ukraina, må tas fra andre formål. Vi derimot, merker intet til regjeringens bevilgninger.

Flere vestlige politikere og medier har pekt på at Oljefondet har økt formidabelt. I juni 2022 ba den polske statsministeren Morawiezki Norge om å dele krigsinntektene med Ukraina. Han fikk følge av The Economist som kalte Norge krigsprofitør noen måneder senere. Merkelappen er gjentatt av Le Monde og Süddeutsche Zeitung, for bare å nevne noen.

Anklagene har fått ny næring av regjeringens nei til å delta i en felles oljefront mot Russland. Til tross for sanksjonene, genererer russisk energieksport fortsatt milliarder i inntekter til krigføringen. inntektene fikk en knekk da EU og G7 innførte et pristak på 60 dollar fatet i desember 2022. Det førte til at tankere som frakter oljen, ikke kan bli forsikret hvis prisen på lasten er høyere. Det har lenge vært klart at EU og USA gjerne vil ha denne grensen satt enda lavere, og de vil ha Norge med i utredningene både fordi vi er en stor oljeprodusent og fordi noen av de største maritime forsikringsselskapene er norske.

I juni kunne Dagens Næringsliv melde at den amerikanske invitasjonen var blitt avvist. Nærmest i en bisetning kom det frem at amerikanerne var «opptatt av at Norge ikke skulle bli et smutthull i sanksjonene mot Russland.» Det er ikke vanskelig å forstå amerikanernes bekymring. Det er påfallende at vår nærmeste allierte gir så klart uttrykk for den. Nei-et har ikke vakt mye oppmerksomhet hos oss. Formelt heter det fra Utenriksdepartementet at siden Norge ikke formelt er blitt invitert, har regjeringen heller ikke sagt nei.

En oppgitt sluttkommentar

Utenriksdepartementets ordkløveri er et passende sluttpunkt for denne gjennomgangen av norsk sanksjonspolitikk. Den som hadde forventet åpenhet og dialog fra regjeringens side, for ikke å snakke om handling, har grunn til å være oppgitt. I stedet vil forhaling, utenomsnakk, og manglende vilje til å ramme Russland økonomisk gjennom å trekke Oljefondet ut av selskaper som er forblitt i Russland eller å stenge for selskaper som Fractal, fortsette.

Det politiske og folkelige presset er for lite. Stortingsdebattene er gode, kritikken er skarp, men effekten uteblir

Det politiske og folkelige presset er for lite. Stortingsdebattene er gode, kritikken er skarp, men effekten uteblir. Det som foreløpig ikke er kommet klart frem i dem, er det økende gapet mellom Norge og EU, men også mellom Norge og USA i sanksjonspolitikken. Både i Washington og Brüssel diskuteres det jevnlig hvordan sanksjonene kan strammes og smutthull tettes. Det ser ut som om regjeringens linje er å innta en venteposisjon på utsiden. Noe annet ville ha innebåret et linjeskift, og det er for mye å håpe på.