Anne Håskoll-Haugen
Anne Håskoll-Haugen: – Hvorfor jeg aldri skal lese bøker skrevet av en algoritme
Hele verden ruser seg på nyheter om ChatGPT. Vidunderlig! Morsomt! Latterlig! Nei, det er grusomt! Skummelt! Overvåkning! Ny teknologi vekker alltid mye av alt i følelsesregisteret, og tastaturene smatrer under fingrene til de som gjerne mener mye om mangt fra før. Og så klart. Det er nytt, det er rart, litt gøy, litt skummelt. Men det kommer utvilsomt til å endre noe.
Allerede er de første bøkene skrevet av algoritmer ute. Foreløpig er det mange barnebøker. Men også sakprosa, poesi og skjønnlitteratur for voksne er gitt ut.
Litteraturens nullpunkt
Jeg kommer aldri til å lese en bok skrevet av en algoritme. Det fremstår for meg fullstendig meningsløst. Hva skulle vitsen være?
Jeg leser bøker for å få tilgang til andre menneskers tanker. Jeg vil lære å se hvordan andre ser. Se hva jeg ikke klarer selv.
Det er ensomt å være menneske. Gjennom bøkene kan jeg være en annen, mange andre, bo i andres kropper. Prøve dem ut, se om jeg liker dem. Forstå hvordan det er å ikke være meg. Både liv som ligner og de som ikke. Jeg kan leve i en annen tid, i en annen by, et annet land. Jeg kan skifte kjønn, jeg kan bli gammel, ung, et barn, være død, flytte til en annen galakse, i verdener som ikke finnes, eller i hvert fall ennå ikke. Jeg kan bli rik, jeg kan bli fattig, jeg kan bli soldat, en dirigent, en bygningsarbeider, en ukrainsk flyktning, en voldtektsmann, en fisk eller en hund eller et tre. Jeg kan lukke boken og drømme om at det hadde vært jeg som klarte å skrive noe som det jeg akkurat har lest. Det gjelder ikke bare skjønnlitteratur, men også god sakprosa kan gi meg lignendene følelser.
Men alt dette har verdi for meg bare fordi det er et annet menneske som har skrevet det ned, fantasert det frem, hentet ordene opp fra sitt eget liv eller fortellingene til sine venner. Det er det menneskelige i det som gjør at jeg ikke lenger er alene når jeg leser. Når jeg leser og når jeg sovner ved siden av bokhyllene med alt jeg har lest og ikke ennå rukket, er jeg del i et nettverk av alle de tankene og ideene og fantasiene og lidelsene som binder oss sammen gjennom det helt eventyrlige bare vi mennesker har: skriftspråk.
«Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstavtegn på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk.»
Det skrev Olof Lagercrantz i den lille boken Om kunsten å lese og skrive. Han skrev det i 1985, og nå er han død. Lite visste han nok at beskrivelsen av underet over å lese hva andre mennesker har tenkt allerede 40 år senere kunne være utdatert. At «kunsten å skrive» i en ikke så fjern fremtid skulle bli «evnen til å trykke på en knapp».
Lagercrantz var en kjent svensk avismann, redaktør og forfatter. Han så bøker som en dans mellom skribent og leser. Jo mer kjærlighet forfatteren legger i skrivingen, og jo mer kjærlighet leseren legger i lesingen, dess bedre blir boken. Slik får også boken et eget liv.
Men maskiner har ingen kjærlighet å gi. En maskin kan ikke gråte, har aldri kjent på nedverdigelse, skam, har aldri blitt forlatt, blir aldri syk, er aldri redd for å dø. Den tror ikke på noe, den føler aldri begjær, den kjenner ikke på gleden over å ha en venn som bryr seg.
Skrevet iskaldt, uten tanker, uten blod, uten sår og uten muskler. Uansett hvor gode de måtte være, er de fortsatt døde. Uten vev.
Anne Håskoll-Haugen
Så hvorfor skal jeg bry meg om teksten den produserer? Hvordan skal jeg kunne legge kjærlighet i lesingen når den ikke er gjensidig gitt meg av forfatteren?
Det er det menneskelige i bøker som gjør at jeg ikke lenger er alene når jeg leser.
Nei, det høres ut som et uharmonisk forhold. Et forhold som nærmer seg slutten. Begge blir kalde og slutter å elske.
Maskinpsykopater og menneskets raseri
Å lese en bok skrevet av en algoritme vil være som å snakke med en stein. Eller forresten, det kan jo være en fin opplevelse å samtale med naturen. Å lese en bok skrevet av en algoritme vil kanskje være mer som å snakke til «Siri» eller den forferdeligste av alle oppfinnelser: chatbot kundeservice: «Jeg forstår ikke hva du sier, kan du bruke færre ord?»
Finnes det noe mer utilfredsstillende enn å snakke med en automat? Det er en grunn til at det finnes et helt eget raseri rettet mot maskiner som ikke gjør som de skal. Selv fra den fredeligste sjel kan det flomme ut et fullstendig irrasjonelt og skremmende raseri i møte med datamaskiner og teknologi som ikke oppfører seg som de skal. Din drittmaskin! Møkka-bot! Hold kjeft! Jeg blir gal! Øystein Sunde har faktisk laget en hel sang om dette helt unike tekniske sinne. Den går som dette:
«Jeg sitter her med bredbånd, men jeg
kommer ikke på nettet!
For Windows’en min er for gammal og
Driver’n er’kke den rette!
Jeg har ringt til supporten, men de
driver meg fra vettet!
De sier jeg trenger ny driver og den må
jeg hente på nettet!»
Hvorfor så sint? Fordi krangelen foregår med noen uten blod. Du kan skrike alt du orker, men maskinen vil være like følelseskald og ubehjelpelig. «Kan du gjenta det du sa?» Eller: «Jeg forstår ikke hva du sier.» En ekte psykopat.
Et sted jeg jobbet en gang, hadde it-avdelingen alltid en boks med tyrkisk pepper på kontoret sitt. Ikke fordi de selv var så glad i den sterke guffa, men fordi det var den eneste måten å få kollegaene til å komme innom dem utenom sine teknologiske sammenbrudd hvor både skjerm og psyke var gått i svart.
Nei, det er umulig å elske en maskin. Det finnes selvsagt noen nerdegutter som har drømt om nettopp det. Filmer om kvisete gutter på rommet som mater datamaskinen med utklipp av modeller for å skape sin drømmedame. Men det finnes ingen tilfredsstillelse fordi de innerst inne vet det ikke er ekte. Som en sexdukke – umiddelbar tilfredsstillelse, men etterpå (gjetter jeg) er man helt tom.
Anne Håskoll-Haugen
På samme måte vil en bok skrevet av en algoritme etterlate deg; muligens underholdt i noen timer, men etterpå: helt tom. Så hvis å lese en bok kan motvirke den ensomheten det er å være menneske, og det er jeg sikker på, vil en bok skrevet av en algoritme gi nøyaktig det motsatte.
Jeg, en knappetrykker
Hva er vitsen med å være menneske? Hva skal vi gjøre med tiden vår her på jorden? Hva er vitsen med å stå opp hver dag, hvis det ikke er for å gjøre noe? Skape noe? Bygge noe? Være noe? Møte noen? Lage mat til noen?
Finnes det noe mer utilfredsstillende enn å snakke med en automat? Det er en grunn til at det finnes et helt eget raseri rettet mot maskiner som ikke gjør som de skal.
I all entusiasmen over alle oppgaver teknologien og fremskrittet skal gjøre for oss, hva er det da vi til slutt skal bruke tilværelsen vår på? Blir alt som står igjen for oss å trykke på en knapp?
En gang måtte vi gjøre alt selv. Bygge husene våre, dyrke og drepe maten vår, kjerne smøret, spikke grøtbollen. Passe på sauen, karde ulla, strikke genseren. Det var sikkert et slit. Men tilværelsen må også ha vært meningsfull. Meningen var å overleve. Det er fin motivasjon for å gå på jobb.
Etter hvert har vi funnet på mye rart for å slippe å gjøre alt vi pleide å gjøre. Effektivisering har gitt mennesker et utrolig overskudd. I begynnelsen var det viktig for at vi kunne bruke livet på noe mer enn bare å overleve. Men finnes det en grense for effektivisering? Finnes det et punkt hvor vi egentlig ikke behøver å bli noe særlig mer effektive, eller oppfinnelser som skal gjøre mer for oss?
Altså, ikke misforstå. Jeg synes mange oppfinnelser og nye måter å løse ting på er fantastisk. Selvfølgelig. Å mene noe annet ville være rart. Men så mye av det vi finner opp, gjør bare ikke livet spesielt mye bedre. Tvert imot. Og jeg hater alt som fratar meg muligheten til å være menneske. Alt som isolerer oss fra hverandre, som spiser oppmerksomheten vår uten å gi noe tilbake. Og det som fratar oss alle muligheter til å arbeide med hendene. Den fine boken Eit praktisk menneske (2020) av Kjersti Rorgemoen satte ord på den lengselen.
I all entusiasmen over alle oppgaver teknologien og fremskrittet skal gjøre for oss, hva er det da vi til slutt skal bruke tilværelsen vår på?
Lenge før Rorgemoen mintes også forfatteren Johan Borgen sitt overklasseliv fra barndommen med en porsjon tristhet.
«Alltid skulle vi ha alle slags ‘menn’ til å gjøre noe for oss. Gutter blir ikke nevenyttige av å beundre nevenyttige menn», sa han i et kåseri i NRK på 1960-tallet.
Han tenkte på det som en slags forfalskning av livet.
«To menneskehender – hvilket vidunderlig redskap. Men er en ikke kommet i tidlig vane til å nytte dem, blir de i grunnen bare en slags utjenelig krimskrams ytterst på armene.»
Bullshit jobber, bullshit liv
«Mennesket er skapt for noe bedre enn å rote i skitt», skrev Oscar Wilde i sitt berømte essay «Sosialismen og menneskets sjel» (1891).
Mye fysisk arbeid er selvsagt en lettelse å frita mennesker fra. Traktorer og pløyemaskiner. Heisekraner. Mange oppfinnelser hjelper oss, men uten å ta fra oss mer enn de gir.
Wilde sto i front for en bevegelse som mente målet var at maskinene skulle frita mennesker for utmattende og nedverdigende arbeid så de i stedet kunne dyrke det skjønne, det kreative og det kunstneriske. En slags vri på sosialismens tanke om frihet. «Staten skal gjøre det som er nyttig. Individet skal gjøre det som er skjønt», skrev han.
Anne Håskoll-Haugen
Det var åndelig og moralsk skadelig å gjøre noe som man ikke fant glede i. I denne nye moderne tiden skulle menneskene bruke tiden sin til å være kreative og hvile. Målet var å bytte ut menneskeslaver med mekanisk slaveri.
«På samme måte som trærne vokser mens godseierne sover, vil maskinene en dag utføre alt nødvendig, men ubehagelig arbeid.» Kunst og kunstnerisk virksomhet var menneskets mål.
Men slik han så det, var i stedet menneskene blitt maskinenes slaver. Maskinene tok over menneskenes arbeid, etterlot folk arbeidsløse og i fattigdom.
I dag konkurrerer også maskinen med menneskene. Det er for få arbeidsoppgaver, og derfor er også mange av jobbene folk er sysselsatt i fullstendig meningsløse. Det skriver den nylig avdøde antropologen David Graeber om i boken Bullshit jobs: a theory (2018).
Omtrent halvparten av alle verdens jobber hadde ingen trengt å utføre, skriver han. De jobbene han først og fremst snakket om var «blant eksperter, ledere, sekretærer, selgere og servicearbeidere».
Så mange mennesker vier store deler av livet sitt til arbeidsoppgaver de innerst inne vet er ganske meningsløse. Fordi arbeidet er så nær knyttet opp mot identiteten og selvfølelsen vår, ender arbeidslivet opp med å bli mentalt destruktivt. Vissheten om å kaste bort livet sitt i bytte mot litt penger på konto en gang i måneden gjør oss syke. Når arbeidet er meningsløst, føles livet også meningsløst. Det er lett å tenke seg at mange flere jobber blir enda mer meningsløse med algoritmer som skal skrive for oss.
Førerløse tekster og forfatterens død
Hva om Samtiden lar hele magasinet bli skrevet av en algoritme? Det ville vært billig, de ville sluppet å mase på skribenter som leverer sent, leverer dårlig, leverer for kort eller for langt. Det er effektivt og billig, ja. Men hva er vitsen?
Det skjer ikke så veldig ofte, men innimellom skriver folk til meg som har lest noe jeg har skrevet. De forteller hva de mener, stiller spørsmål eller kommenterer og forteller hvorfor saken angår dem. Jeg gjetter andre forfattere og journalister også opplever slike ting.
De vet det er noen i andre enden som har ment det som ble skrevet. Derfor kan de skrive og si hva de selv mener.
Hva ville vært vitsen med å lese essays, bøker eller nyhetssaker det ikke står noen bak som har ment det som står? Hvem skal du skrive til hvis du har meninger om det du nettopp har lest? Det er ingen som mener det som står der, for maskinen har ingen meninger. Hvem skal stille i debatter, hvem skal snakke på boklanseringer?
Hva ville vært vitsen med å lese essays, bøker eller nyhetssaker det ikke står noen bak som har ment det som står? Hvem skal du skrive til hvis du har meninger om det du nettopp har lest?
Når du lukker en bok og tenker − imponerende! Eller får en hemmelig drøm om at det var du selv som kunne skrive på den måten. Hva er det å beundre hvis det ikke er et menneske som har skrevet?
Anne Håskoll-Haugen
Som når man hører noen synge med en stemme du vet du aldri selv kunne fått til. For et under! Hvordan klarer hun det der? Hva da om det sto en robot på scenen og sang vidunderlig? Programmert av de beste stemmer som noen gang har eksistert?
Forsvinner ikke hele gleden ved bøker og kjærlighetsbrev og akademiske tekster hvis du hele tiden blir nødt til å stille deg selv spørsmålet: Er det en maskin eller et menneske som står bak?
Farvel hjerne, takk for alt
Den som ikke kan skrive, kan heller ikke tenke. Den som kan skrive, kan tenke. Og den som kan tenke, kan dele tankene sine, og på den måten kan vi forandre og påvirke verden rundt oss. Hvis vi overlater skriving, og dermed tenkningen til maskiner, begynner vitsen med tilværelsen å ligne ingenting.
Å skrive er å tenke. Det vil altså måtte bety at det er vi mennesker som må ta oss av skrivingen dersom vi skal fortsette å ha evnene til å tenke. Å overlate tenkningen til maskinene er å frata oss selv vårt skarpeste verktøy og våpen. En ny slags form for kunnskapsforakt. Forfatter Bjørn Vassnes har skrevet om i boken Sokrates og sjøpungen (2011) hvordan det i dag finnes en slags forestilling om at fordi all informasjon finnes på nettet, er ikke lenger mangelen på kunnskap et problem. Man kan jo bare google å finne det man trenger. Vi forestiller oss kunnskap som en vare, som finnes der, lett tilgjengelig, standardisert og stykkevis. Vassnes mener vi står overfor en skummel fase i menneskets historie nettopp fordi vi ikke verdsetter verdien av virkelig kunnskap. Han skriver om evnen til å bruke hjernen til kritisk tenkning.
«Forrige gang vi sluttet å bruke den, og overlot tenkningen til Gud og hans prester, gikk Europa inn i en tusenårsnatt. Om vi nå skal overlate kunnskap og tenkning til maskinene, til nettet, til ‘dataskyen’ eller kineserne, kan natten bli enda lengre.»
Med verktøy som ChatGPT blir vi kanskje etter hvert målt opp mot det uoppnåelige. Hva skal vitsen være med noe som helst, dersom vi likevel alltid opplever at det maskinene lager er bedre enn det vi selv får til? Vi konkurrerer med et helt nytt vesen.
En superintelligent maskin kan kanskje bli den siste oppfinnelsen mennesker noen gang behøver å gjøre. Men hva skal vi gjøre da?
Å overlate tenkningen til maskinene er å frata oss selv vårt skarpeste verktøy og våpen.
Det krever et visst mot og kreativitet for å forme vår egen fremtid og ikke bare lystre den. Vi snakker mye om underutvikling, men alt for sjelden om overutvikling. Den verdenskjente Paulo Freire skrev i boken De undertryktes pedagogikk (1970) at det viktigste våpenet for å forandre samfunnet var å utdanne de fattige til å forstå at de ikke behøvde å akseptere sin sørgelige tilværelse. De måtte forstå at fattigdommen de levde i ikke var den eneste måten å leve på, og at de selv kunne kjempe frem endringer.
Boken skrev han med utgangspunkt i Brasils fattige og undertrykkede klasser. Ikke med tanke på oss, de rikeste og mest utdannede. Men i dag er vi på mange måter alle undertrykket av den teknologiske utviklingen. Vi ser hvordan verden utvikler seg i retninger vi ikke er helt sikre på om vi liker. Men vi klarer ikke stå imot, klarer ikke påvirke vår egen fremtid. Vi bare dilter med på lasset.
Oscar Wilde mente i sitt essay om menneskets sjel at opprør er menneskets opprinnelige dyd. «Gjennom ulydighet er alle fremskritt vunnet, gjennom ulydighet og opprør.» Så kanskje på tide å gjøre opprør?
For selv ikke sjøpølsen er bare en idiot. «Sjøpølser har en eiendommelig regenerasjonsevne. Ved sterk irritasjon eller under ugunstige forhold kvitter dyret seg med størstedelen av tarmen og de andre innvollene, som kan spises av angriperen. Selv går de ikke til grunne fordi de tapte delene danner seg selv på nytt. De kan også forsvare seg med klebrige tråder som skilles ut fra kjertler rundt anus. Dette kan uskadeliggjøre angriperen.»
Så selv om menneskene har blitt sjøpølser på land, kan vi også kanskje, hvis vi blir tilstrekkelig irriterte, sørge for at vi selv ikke går til grunne ved å kvitte oss med det overflødige når angriperen angriper. Vi har kanskje ikke klebrige tråder rundt anus til å forsvare oss med, men enn så lenge kan vi fortsatt skrive – og derfor også tenke selv.