Vetle Lid Larssen om romanprosessen: – Trodde det skulle ta livet av meg

Vetle Lid Larssen (61) har brukt fem år på sin store fortelling, og når han slipper «Lucias siste reise» går det ikke ubemerket hen:

Det er ikke hver dag en forfatter blir invitert til Dagsrevyen for å fortelle om boken sin – eller blir omtalt som nærmest genial av en kritiker.

Men hva er det egentlig han har skrevet denne gangen?

– «Lucias siste reise» er en roman. Den er skrevet for å underholde – i ordets beste betydning – og for å drive deg fra side til side. I utgangspunktet kan du ikke stole på at noe er sant. Og allikevel: Hele romanen er basert på virkelige hendelser og nesten alle personene har levd, forteller forfatteren. Og sier at selve ideen til romanen kom under en reise for fem år siden.

– Jeg besøkte graven til Sankta Lucia på Sicilia. Det var fantastisk. Bortsett fra én ting: Graven var tom. Sankta Lucia var blitt stjålet 1000 år tidligere. Jeg spurte meg selv hvem som var dumdristig nok, brutal nok og uvitende nok til å stjele en berømt helgen og forsvinne? Det kunne bare være en nordmann.

– Det var Harald Hardråde, sier Vetle Lid Larssen til NTB.

Hardråde var leiesoldat i Konstantinopel og rykket inn på øya i 1038 sammen med en hær på 400 nordmenn.

– De kom for å kaste ut araberne, som hadde tatt øya 200 år tidligere. Det var rimelig mislykket, men på veien tilbake til Konstantinopel fikk de stjålet med seg liket av Sankta Lucia som krigsbytte. Det ble starten på en reise for Sankta Lucias del, som skulle vare i 1000 år til, utdyper forfatteren om kisten med helgenen, som endte opp på litt av en reise:

Den ble Kidnappet, forvekslet, stjålet, forfalsket, slept og båret fremover gjennom århundrene – fra korstogene og kampen mot tyrkerne, gjennom renessansen og Napoleonskrigene, helt fram til luftangrepene under Annen verdenskrig, forteller Larssen videre, og skyter inn:

– Ja, enda lenger: Like til i dag. Det er en historie så utrolig at den overgår fantasien, ja, så full av dramatikk og absurde hendelser, at jeg rett og slett var nødt til å skrive den. Jeg hadde ikke noe valg.

Men det ble ingen lett oppgave for forfatteren. Fem år har han brukt, og det ble lagt ned atskillig research-timer på arkiver og biblioteker i London og Venezia. Han har også oppsøkt gamle nonneklostre, studert våpensamlinger, klatret i fjellene i Sør-Italia og intervjuet forskere – samt at han leste hundrevis av bøker.

– Så har jeg tatt ut det beste og formet det om til en story, som på den ene siden er en pageturner, og på den andre fører deg rett gjennom hele Europas historie – i ett sveip.

En stund trodde forfatteren prosjektet skulle ta livet av ham, arbeidet fortonte seg som en helt enorm oppgave. Det var som å løpe maraton og møte en betongvegg etter at man har passert mållinjen, medgir han.

– Samtidig er det gledelig med den gode kritikken og interessen for romanen. Jeg skriver for å bli lest, sier forfatteren. Og forteller at enkelte ting overrasket ham i research-fasen.

– Det som overrasket mest, var at folk som levde for 500 og 1000 år siden var så ufattelig like oss selv. Like grådige, like onde, like gale og like fylt av kjærlighet: enten det dreier seg om den store Dante som ser syner i en sump, desperate nonner i kamp mot mannlig overmakt, eller flere hundre nordmenn på full fart inn i et knusende slag ved Montemaggiore. Det gikk ikke bra forresten. Storparten led en forferdelig død.

Og midtpunktet for det hele, Lucia selv, hvor levende ble hun for forfatteren under skrivingen?

– Lucia har vært der hele tiden. Selv om det er 1700 år siden hun ble henrettet, er hun jo fortsatt elsket over halve kloden. Hvem av oss har ikke et vidunderlig Lucia-minne?

– Men dette er ikke en søtladen fortelling. Det er en brutal og overraskende reise å følge kisten hennes gjennom historien, understreker Vetle Lid Larssen avslutningsvis.