Solvervsmyter
Solen «snudde» i går ettermiddag, to minutter på fem. Fra dette øyeblikket steg den langsomt høyere opp på himmelen.
Vendepunktet varierer fra år til år mellom 21. og 22. desember, og vintersolverv er tradisjonelt feiret begge dager, men mest den 22.
Den greske historikeren Prokopios skrev på 500-tallet at det i Norden fantes en stamme som var livredde for at solen skulle forsvinne ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet, en som skulle holde øye med den. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene om at den hadde snudd i år også, ble det holdt en stor fest i mørket. Dette er alle verdens solvervsritualer i et nøtteskall.
For ikke bare vi i den kalde utkant feirer solverv, det gjør man også i India og i Amerika og ikke minst rundt Middelhavet. En mytisk form på feiringen er at den store gudinnen har født et solbarn. Horus og Jesus er sånne solbarn. De er mye annet, men de er også solbarn.
I Alexandria ble «det guddommelige barns fødsel» feiret ved vintersolverv. Kelterne fortalte om Beli Mawhr, den skinnende ildens herre. Han var det guddommelige solbarn født av gudinnen denne årets lengste natt. Ukrainerne feiret «den generøses tilbakekomst». Den tibetanske solvervfestivalen, «det døende årets fest», varer i fem dager. Festlighetene holdes rundt en magisk stang, et lokalt verdenssentrum pyntet med stjerner, kors og pentagrammer. Det danses rundt denne, med groteske masker, for å skremme vekk onde ånder, slik klargjøres det for et nytt år. Romerne feiret Den Uerobrede Sol i skikkelse av Mithras, en lysgud importert fra Persia. Om hans fødsel fortelles det at noen gjetere plutselig oppdaget en ung og naken Mithra komme frem fra en klippe med kniv og fakkel i hendene samtidig som solen sto opp,. Mithra er ofte avbildet i ferd med å drepe en okse, et dyr som forbindes med månen og den store gudinnen fra forrige mytologiske epoke. Den egyptiske feiringen av solens snupunkt er knyttet til Horus, sønn av Osiris og Isis, en gud med falkehode, hvis skjebne er å slåss med sin onkel Set som har drept hans far. Da Horus blir født, blir hele kosmos født på ny. Og jeg har ennå ikke nevnt Dionysos, Helios eller Jesus – solbarn som markerer både lysets seier over mørket og de nye, mannlige solbelyste heltenes seier over den gamle, mørke månegudinnen.
Solen er en stjerne. 99 prosent av all masse i vårt solsystem er samlet i denne stjernen. Vi er fullstendig avhengig av den for å leve, og det reflekteres i mytologien. Og som med mye annet i livet setter vi mest pris på den akkurat nå når den er lengst borte.
Forfatter og mytolog Terje Nordby (bildet) fletter førjulsdagene sammen med gamle og nye myter, fortellinger, tankesprang og merkedager som hører desember måned til.
Du får én liten historie hver dag frem mot jul.
Nordby er dramatiker, forfatter, musiker og mytolog. Han har markert seg som dramatiker, også internasjonalt, han var Tramteaterets husdikter, han har forfattet mytologibøker og han stod bak «Mytekalenderen», som tidligere gikk på radio på NRK P2. Nordby skriver fast om myter og merkedager i magasinet KulturPlot.
God advent og god lesefornøyelse!
Kalenderen
Første søndag i advent: Uenighet om hvorfor vi tenner lys hver søndag
1. desember: Jakob Sandes lys i mørket
2. desember: Nordahl Grieg og Ikaros
3. desember: God jul på SMS
4. desember: Omar Khayyám
5. desember: Columbus erobrer Julehavna
6. desember: Sankt Nikolas' vekst og fall
7. desember: Columba og sjøormen i Loch Ness
8. desember: John Lennons siste kveld
9. desember: Charlie Browns jul
10. desember: Alfred Nobel
11. desember: Uttrykket «halleluja»
12. desember: Julestjernens dag
13. desember: Lucia-dagen
14. desember: Sigurd Hoels jul
15. desember: Sitting Bull og romjulsmassakren ved Wounded Knee
16. desember: Las Posadas
17. desember: Rumis dans
18. desember: Julebukkens evangelium
19. desember: Charles Dickens' julesang
20. desember: Saturnalia – til minne om Gullalderen
21. desember: Tomas Tvileren
22. desember: Solvervsmyter