Saturnalia – til minne om Gullalderen

Romerne fortalte at guden Saturn hadde oppstått på den italiske halvøy en gang i den gylne tid. Saturn ble høyt æret fordi han lærte sitt folk å dyrke jorden. Da sønnen Jupiter overtok makten, satte han lenker på faren, derfor dyrket romerne en statue av Saturn med bånd rundt føttene. Under de ni dager lange saturnaliene, 20. desember var feiringens midtpunkt, ble statuens bånd løsnet. Templene ble åpnet for alle, også fattige og hjemløse. Den begynte med et stort offer i Saturntempelet.

Så var det fest. Butikkene stengte og folk tok på seg festklær, drev gjennom gatene med fakler og ropte O, Saturnalia! Eller på norsk: Endelig er det jul! Levenet fortsatte dag og natt. En forfatter skrev at han hadde fått bygd seg et isolert værelse for å ha et sted å trekke seg tilbake til under de voldsomme saturnaliadagene. Reglene ble satt til side eller snudd på hodet, samfunnsrollene ble byttet om. Høy og lav møttes på like premisser. Herskapet skulle servere slavene de beste retter, mens de selv tok på seg slavenes hatter – opprinnelsen til papirhatten. Menneskelighet var grunntemaet – folk ga hverandre kaker, søtsaker, vokslys og lekedukker. Større forsamlinger kunne velge en saturnaliakonge ved terningkast, en anfører for feiringen. Vår skikk med mandelen i grøten går tilbake til dette.

Greske Hesiod står bak den første gullalderskildringen. Han skriver at en gang var livet uten bekymring, strev og alderdom. Jorden bar av seg selv rikelig med grøde. Menneskene var guders like og manglet ingenting. I dag derimot, mente han, er verden full av laster og uærlighet. Ingen er trygg, intet er hellig. Lovløsheten brer seg. I gullalderskildringene er urtiden fred, kjærlighet, uskyld og evig vår. Det kristne paradiset er én variant, en annen myten om Atlantis, det forhistoriske riket der alt var fullkomment til grådigheten tok overhånd og katastrofen dermed inntraff. Men tydeligst tar forestillingene form av ideen om at alt var mye bedre før. Og vår vinterfest, julefeiringen, bærer fortsatt preg av en romantisering av gamle dager.

Under saturnaliafesten ble dadler, plommer, nøtter, fiken og pærer servert – og kaker i menneskeskikkelse. Bare kokker, konditorer og komikere skulle arbeide. Ingen skulle være sure eller gjøre opp regnskap, telle sitt sølv eller sine klær, drive idrett eller holde foredrag. Spøk skulle begrenses til former som ikke var sårende.

Vi har ført mye fra saturnaliafesten videre: julegavene, fattigmannen i kakeform, julebordene, julegratialet, julespillet og papirhatten i kransekaken. Og viktigst: Minnet om at livsgleden en gang rådde, og at den fremdeles fins, gjemt et sted inne i dypet av vintermørket. Men romerne visste at en gledesfest uten at alle er med, ikke er noen ordentlig gledesfest. Så mye vi har arvet fra saturnaliene, kunne vi gjerne tilføye akkurat det.