Rumis dans

De sørgende omfattet jøder og kristne, tyrkere, romere og arabere. Hver fremsa hellige ord, etter sin egen skikk, fra Lovens Bok, Salmene eller evangeliene. Muslimene forsøkte å jage dem bort med knyttneveslag, stokker og sverd. Resultatet ble et stort slagsmål. De fremmede ble spurt hvorfor de blandet seg inn i gravferden til en fremstående muslimsk helgen og vismann.

De svarte at de hadde lært mer fra ham om de mysteriene som skjulte seg i deres egen religions skrifter enn noen gang tidligere. Omtrent slik gjengir Jan Bojer Vindheim gravferden til poeten Jalal al-Din al-Rumi, som døde 17. desember år 1273.

Da han var tolv år, flyttet familien fra Iran til det nåværende Tyrkia. Han studerte sufisme, mystikken innen islam. «Dere som tror, kom Gud i hu med stadig ihukommelse, og pris ham morgen og aften», står det i Koranen. Meditasjoner, fysiske øvelser og tanken om den rene gudskjærlighet er sufismens kjerne. Rumi tilhørte dervisjene, sufienes tiggermunker og asketer. De avla fattigdomsløfte, mediterte og danset for å komme nærmere Gud. Rumi dannet «De dansende dervisjers orden».

Mennesket skal stige til det guddommelige som dråpen som oppløses i havet. Med dikt, sang og dans suggererer Rumi frem den ekstatiske opplevelsen å bli ett med sitt opphav. Gud er nær, men vi fortaper oss i troen på at å nå ham fordrer en uendelig vandring på smale stier. Nei – det eneste vi trenger å fortape oss i, er bønnen:

Jesus satt ydmykt på en eselrygg, mitt barn!

Hvordan kunne en gud ri på et esel?

Ånd, finn din egen vei, ved å søke lavhet som en bekk.

Fornuft, trå den uselviske vei inn mot evighet.

Før 1990-tallet var han praktisk talt ukjent og ulest. Nå har han blitt oversatt til alle store verdensspråk, hans dikt og visdomsord blir stadig sitert, han er en av verdens mest leste diktere. Essensen er enkel: Veien til guddommen går gjennom kjærlighet og hengivenhet, og den befinner seg så nær deg at den er vanskelig å se. Alle kan nå Gud, uavhengig av hvor du kommer fra, hva du tror på eller hva du har gjort tidligere.

Nå når den store julefesten står for døren, med den bivirkning at mange av de som faller utenfor de tradisjonelle familiemønstrene føler seg enda mer ensomme enn vanlig, kan det være tankevekkende hvor inkluderende dervisjen Rumi er når han lokker deg til sin dans:

Kom, kom, uansett hvor du er.

Vandrer, gudsdyrker eller rastløs elsker av avskjeder.

Det spiller ingen rolle.

Vår karavane er ikke en fortvilelsens.

Kom, selv om du har brutt løftet ditt

tusen ganger.

Kom likevel. Kom. Kom.