Mytisk tid

Da menneskene oppfant jordbruket og gjorde sivilisasjonen mulig, forskjøv den mytiske interessen seg fra forholdet mellom mennesket og dyrene, slik det var da jakt var sentralt for å overleve, til forbindelsen mellom mennesket og plantene. Livets mytiske kjerne ble blod og korn, eller vin og brød som dens symbolske form kom til å te seg. Kvinnen kom i sentrum: Jordens fruktbarhet knyttes til kvinnens, jorden assosieres med kvinnen. Dette fører med seg mytiske jomfrufødsler i mange generasjoner, i India, Hellas og Midtøsten. Og mennesket som dør, vender tilbake til sin mor jord. I Rigveda utbryter dikteren: «Kryp mot jorden, din mor.» I vår bibel: «Til jord skal du bli.»

Det sentrale mysteriet springer ut fra at såkornet dør før det kan fødes igjen, og gjennom gjenfødselen mangedobles livet. Slik kom metaforer fra planteriket inn i mytene og poesien. Det helliges mysterium symboliseres i verdenstreet. Udødeligheten finnes i en frukt eller en kilde ved et tre. Gjør som liljene på marken, min elskling er som en rød rose, kjærligheten er blomster og blod. Åkerbrukskulturene er grunnlaget for at verdens skapelse ble rituelt gjentatt ved den årlige nyttårsfesten. 

Det er to slags tid, skriver religionshistorikeren Eliade, en utstrakt eller historisk tid, der begivenheter inntreffer uten at de har dypere betydning; altså slik vi til daglig oppfatter at timene og dagene går: Vi eldes, lider, kjeder oss, morer oss og arbeider. Så fins det hellig eller mytisk tid. Religiøs deltakelse i en høytid betyr at man trer ut av den historiske tidsoppfatningen for å hengi seg til mytisk tid. Kierkegaard snakker om den troendes samtidighet med Kristus. Men det hellige kan også slå inn i hverdagen. Hvis vi får en beskjed om en nær venns brå død, mister digitalurets anvisninger mening. Du våkner midt på natten og er forelsket, hjertet jubler, du spør deg ikke om det er riktig tid å være forelsket på. Eller du blir så rystet av en kunstopplevelse – eller naturopplevelse – at du «glemmer tid og sted». I disse tilfellene strømmer hellig tid på oss fra en verden mer glødende enn der vi går rundt med trette øyne og gjør våre daglige plikter. 

For de fleste av oss er i dag er nyttår en verdslig høytid – med fin mat, pene klær, champagne og verdighet. Vi ønsker godt nyttår og takker for det gamle og lover å forbedre oss på enkelte områder siden vi likevel skal skrive et helt nytt årstall, kort sagt tenker vi bakover og fremover, teller den utstrakte tiden enda nøyere enn ellers. Ikke et kosmisk mysterium står i sentrum, men et årstall. Vi trer ikke lenger ut av tiden i vår nyttårsfeiring, men vikler oss frivillig mer inn i den.