En rose i mørketiden

Julaften blir inderlig feiret i Norge. Nå feirer vi med stearinlys, tradisjonsmat, gaver, juletre og kjernefamilien i midten. Tidligere dekket man også opp til døde familiemedlemmer. Vi markerer livskraft gjennom juletre, fuglenek og halm. I sentrum står Gud som ble menneske, Josef og Maria, hyrdene, englene, de vise menn, stjernen og kong Herodes.

I middelalderen holdt folk våkenetter med fest før kirkelige helligdager. Slik forskjøv tyngdepunktet for julefesten seg fra juledagen til kvelden før. Svinekjøtt er den eldste julematen. Gris var offermat. Fisken har røtter tilbake til katolsk tid da man fastet før julehelligdagene. Gåsen kom fra tyske hoff. Kalkunen erstattet gåsen. Og grøten var vanlig før poteten. Risgrøten kom på 1800-tallet.

Vi begjærer tradisjoner som aldri før. Drømmen om et stabilt og forutsigelig samfunn i et jordbruksmiljø har hørt julen til, helst en storgård i innlandet med slakting, ølbrygging, kanefart, forelskelser og trettendedagsball. På slutten av nittenhundretallet ble projiseringen delvis byttet ut med visjoner fra Prøysens skildringer av fattigdom og menneskelig varme fra mellomkrigstiden.

I et bilde fra 1500-tallet lar Brueghel de hellige tre konger ri mot Betlehem mens snøen laver ned. I 1941 sang Bing Crosby «White Christmas». Dette har fått verden til å forbinde julen med snø. Et fattig palestinsk barn født i en stall skal paradoksalt nok feires hvitt og nordisk.

Bakgrunnen for juletreskikken er en fellesreligiøs forestilling om hellige og magiske trær. Kristtorn og barkvister ble brukt før juletreet, og man strødde einer på gulvene. Våren skulle trosse vinternatten. Sørvesttyske håndverkslaug begynte med juletrær på 1500-tallet. Trærne ble pyntet med kaker og søtsaker i laugenes forsamlingslokaler. Det var viktig for Luther å finne alternativer til katolske skikker, og han gikk inn for at julen skulle bli hjemmets høytid. Han fikk det som han ville.

Hvorfor fødes gudebarn til verden under dramatiske omstendigheter, ofte i nærheten av dyr, eller knyttet til gjetere?

Jung mener: Myter om barneguder handler om bevissthetens nye fødsel. Derfor er barnet frelser. Fødselen tilsvarer den mystiske opplevelsen i selvets frigjøring. Farene (Herodes’ dødsskvadroner) representerer de store vanskelighetene i virkeligheten. Den som konsekvent vil legge ut på den indre reisen helt til målet, trues av fiender. Men naturen, representert ved dyrene og stallen, er på individets side.

Om julen er en feiring av livet, frelseren eller våre mystiske muligheter, forenes vi julaften i kjærligheten til barnet: verdens barn, våre egne barn, Jesusbarnet eller barnet i oss selv. Det kan være på sin plass å tenke på at det nye med kristendommen nettopp var det inkluderende budskapet, det som omfattet alt menneskelig og alle mennesker. Solen og de nye mulighetene blir født med det nye barnet, som et nådens håp, som en rose i mørketiden.