Når gatas poesi selges til investorene

I året fra desember 2020 da Bob Dylan solgte hele sin sangkatalog til Universal, til desember 2021 da Bruce Springsteen solgte sine rettigheter til Sony, har det særlig i USA vært en «boom» av profilerte, eldre låtskrivere som selger sangkatalogen for høye engangssummer, mot å frasi seg retten til framtidige royalty-inntekter og kunstnerisk kontroll.

Blant annet har David Crosby, Neil Young, Paul Simon, Tina Turner og medlemmene i Fleetwood Mac gjort dette.

Sanger som lever i kraft av seg selv

De har det til felles at de er i en alder hvor man regnes som pensjonist, og at de har greid å skape noen sanger som lever i kraft av seg selv. Sanger med potensiale for å leve lengre enn sangeren.

Det disse gjør, er egentlig ikke forskjellig fra andre som har skapt en suksessrik bedrift og som velger å selge den mot slutten av yrkeslivet

Millioner av mennesker verden over har gjennom lang tid investert følelser og personlig identitet i disse menneskenes livsverk. Og vil antakeligvis fortsette å gjøre det. Det er nettopp denne antakelsen som tilfører den kunstneriske, kulturelle og emosjonelle verdien en også betydelig økonomisk verdi.

Arver en pengebinge

Det disse gjør, er egentlig ikke forskjellig fra andre som har skapt en suksessrik bedrift og som velger å selge den mot slutten av yrkeslivet. De kan ha mange gode år igjen å leve, men de rydder i sitt bo og de planlegger for etterkommerne.

Ved å selge alt og få utbetalt noen milliarder kroner som forskudd på forventede inntekter mens han ennå er 72, sikrer Bruce Springsteen seg selv en forutsigbar og grei pensjon. Samtidig gir han sine etterkommere gode økonomiske muligheter i noen generasjoner framover. Springsteens barn arver en pengebinge, men ingen musikk og ikke noe ansvar for å bruke egne yrkesliv på holde musikken i live på best mulig måte.

To typer av rettigheter

Disse familiebedriftene består av immaterielle rettigheter, som omfatter både økonomisk inntjening og en rimelig kontroll over hvordan musikken blir brukt, nedfelt i internasjonal lovgivning om opphavsrett.

Enkelt sagt er det to hovedtyper av rettigheter involvert:

1. Eierskapet til komposisjon og tekst, altså selve sangene. Dette eies av låtskriveren og forvaltes gjennom et forlag (publishing), og gjelder som regel i 70 år etter opphavspersonens død

2. Eierskapet til innspillinger av sangene. Det ligger hos et plateselskap eller artisten selv, og gjelder som regel i 70 år etter at innspillingen ble gjort

Skille mellom sang og innspilling

Et slikt skille mellom sang og innspilling kan kanskje virke litt teoretisk; for mange er nok sangen «Born in the USA», og lyden av at Springsteen synger den, uatskillelige. Men, sanger kan framføres og spilles inn av mange artister. Når Adele synger «To make you feel my love» har hun rettighetene til sin egen innspilling av sangen, men det er (inntil i fjor) Bob Dylan og hans forlag som har rettighetene til selve sangen og tjener penger på at andre bruker den.

Dylan solgte bare sangene, mens Springsteen også solgte artisten

Når vi kan høre Anne Grete Preus eller Ingebjørg Bratland synge den samme sangen oversatt til norsk, er Dylan fortsatt komponist og forfatter av originalteksten. Men han eier ikke Preus’ og Bratlands spesifikke innspillinger. Når Det Norske Teatret viser forestillingen «Vikla inn i blått» framføres Dylans sanger, men ikke hans plater.

Dylan solgte bare sangene, mens Springsteen også solgte artisten

80-åringen Bob Dylan solgte sangrettighetene sine til en pris som har blitt anslått til rundt 2,6 milliarder norske kroner. Når Springsteens rettigheter ble solgt for anslagsvis 4,5 milliarder norske kroner er det ikke fordi hans musikk verdsettes så mye høyere enn Dylans, men fordi salget i hans tilfelle omfatter både sangrettigheter og innspillingsrettigheter. Dylans salg omfatter med andre ord komponisten og tekstforfatteren, men ikke artisten Dylan – mens Springsteens salg omfatter også artisten.

I dette markedet opereres det også med delsalg av rettigheter, som da Neil Young i januar 2021 solgte halvparten av sin sangkatalog for en sum anslått til rundt 1,2 milliarder kroner, og med ulike «pakker» eller «bundles of rights», som i tilfellet Tina Turner. I oktober solgte 81-åringen alle sine rettigheter til to selskaper, og inkludert i «pakken» var også det som kalles «name, image and likeness» – altså retten til all form for kommersiell utnyttelse av selve merkevaren «Tina Turner».

Kjøp og salg av musikkrettigheter er på ingen måte noe nytt. Det spesielle med disse aktuelle sakene som har fått mye oppmerksomhet, er at ikke bare andelen til forlag og plateselskaper, men også den personlige andelen til opphavspersonene basert på at musikken spilles og lisensieres, er solgt. I stedet for at vederlag og royalties årlig tikker inn på konto, er det gjort et utkjøp i form av en engangssum. Kjøperne forventer simpelthen at musikk som beviselig har vist seg å ha en varig popularitet, er en investering som også vil lønne seg i et langsiktig perspektiv.

Forventede fremtidige inntekter som forretningsmodell

De siste årene har dette markedet vokst med en rekke nye selskaper som investerer i musikkrettigheter, og som gir de eldre, etablerte forlagene som konsernene Sony, Universal og Warner hard konkurranse. Dermed oppstår også et «selgers marked» for attraktive sangkataloger.

Ikke minst har det britiske investeringsfondet Hipgnosis Song Fund markert seg med utkjøp av forventede framtidige rettighetsinntekter som forretningsmodell. Om du hører på «Shape Of You», «Toxic», «Enter Sandman», «Smells Like Teen Spirit», «Livin’ On A Prayer», «Heart Of Gold» eller «Sittin’ On The Dock Of The Bay», bidrar du til Hipgnosis’ vekst.

Troen på at slike investeringer kan lønne seg, forsterkes av erfaringene med digitaliseringen

Slike sanger er sikre og bærekraftige investeringsobjekter «verdifulle som gull eller olje», som selskapets grunnlegger Merck Mercuriadis formulerte det til New York Times.

Verdien av Springsteens musikk i fremtiden?

Spørsmålet er likevel; hvor mye vil Bruce Springsteens musikk være verdt i de neste hundre årene? Det finnes ennå ingen referanseramme å sammenligne med, men troen på at slike investeringer kan lønne seg, forsterkes av erfaringene med digitaliseringen. Med strømmetjenester for musikk og film, sosiale medier og en ekspansiv gaming-industri, kan kombinasjonen av utallige mikrotransaksjoner gi solide inntekter, og tidshorisonten er mye lengre. Sanger som kommuniserer godt, kan lisensieres i stadig nye kontekster, de finnes på populære spillelister, og kan bli hits på nytt og på nytt.

Og det kommer nye arenaer med potensiale for inntekter: Ingen forutså Tik Tok, eller at Fleetwood Mac-låten «Dreams» fra 1977 skulle ta fyr høsten 2020, da videoer som brukte sangen ble vist flere milliarder ganger i løpet av noen få uker. Artister tjener ikke penger på Tik Tok, men oppmerksomheten ga millioner av nye fans, med inntektshopp fra Spotify og andre kanaler, og en generell verdiøkning av merkevaren «Fleetwood Mac». I løpet av de neste månedene solgte fire av medlemmene sine rettigheter til tre ulike selskaper – tidspunktet var strategisk riktig.

Gatas poesi legges i hendene på investorene

Er dette kontroversielt? Ja, selvfølgelig. Fordi slike utkjøp bryter med de grunnleggende prinsippene for kollektiv rettighetsforvaltning, når man frasier seg løpende royalties og råderett over eget åndsverk. Fordi selskapene skummer fløten hos de allerede suksessrike, som over tid har vist seg å være både kommersielt og kulturelt betydningsfulle.

Dylan var en mester i å forene børs og katedral

Fordi en del fans som har fulgt disse artistene gjennom et helt liv, reagerer emosjonelt negativt på den finansielle virkeligheten når gatas poesi legges i hendene på investorer.

Mester i å forene børs og katedral

På den første sida av sine memoarer beskriver Bob Dylan hvor glad han var da han som ung skrev under på sin aller første forlagskontrakt, og fikk hele 100 dollar i forskudd på fremtidige royalties. Han har sikkert tjent det inn gjennom de siste 60 årene.

Dylan var en mester i å forene børs og katedral: Han tjente penger på å bruke sangene sine i reklame for både undertøy, biler og brus, og hans investeringsobjekter er belønnet med Nobels Litteraturpris. Universal forventer å tjene inn minst 2,6 milliarder kroner på dem i de kommende generasjonene, i salgskanaler som vi kanskje ikke har hørt om ennå.

Mange har sagt at «The times they are a-changin’», men jeg vil heller sitere Bob Dylans Oscar- og Golden Globe-vinnende sang fra 2000: «Things have changed». 

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Kunnskapsmagasinet Kristiania.