Kvinnestemmen som stilnet
I dag, 8 mars, blir arrangementet selvsagt digitalt, men det er stadig en dag å regne med. Skjønt den er så absolutt en del av «The Establishment», en av disse dagene som kommer hvert år, et kryss i kalenderen. Noen av parolene er sikkert kontroversielle, men veldig mye er i bunn og grunn ukontroversielt.
For snaut hundre år siden derimot, var det alvor. Kvinnedagens stifter kom i en alvorlig skvis.
Tyskfødte Clara Zetkin (1857-1933) regnes vanligvis som dagens grunnlegger. Hun kom med forslaget om en egen dag for kvinner på en internasjonal konferanse i København i 1910, den gangen kvinner kun hadde stemmerett i to-tre land på hele kloden. Det hadde vært et forsøk på å lage en kvinnedag to år før, i regi av amerikanske sosialistiske kvinner, men Zetkins forslag ble startsskuddet for en internasjonal kampdag – som først ble markert i Norge i 1915, fikk fart i seilene her hjemme med den nye kvinnebevegelsen fra 1972 og som fikk status som FN-merkedag i 1977.
Dramatisk liv
Zetkin fikk et dramatisk liv. Som ivrig ung kommunist og venn av medgrunnleggeren av sosialdemokratiet i Polen og Litauen, Rosa Luxemburg, var hun med i det tidlige tyske sosialistpartiet fra 1878, var med på å stifte den tyske kvinnebevegelsen og med i den første kommunistiske internasjonale kongressen i 1919, sammen med Lenin og Trotskij.
I 1932 holdt hun en flammende tale mot den gryende fascismen. Nazipartiet i Tyskland hadde fått 37,4 prosent i valget året før og var blitt Tysklands største parti (opp fra 18,3 prosent i 1930 og 2,6 prosent i 1928).
Hun ble fortiet, kneblet og sensurert av bevegelsen som hun hadde gitt sitt liv til
Hun satt i Riksdagen for det tyske kommunistpartiet fra 1920 til 1933, men fra cirka 1927-29 var Zetkin kneblet i praksis. På kommunistpartiets femte verdenskongress i 1924 hadde hun nemlig vært på den tapende siden, blant dem som ville samarbeide med sosialdemokrater og andre på venstresiden. Slike forslag ble det slått hardt ned på.
Hun fortsatte å være med i den internasjonale, Sovjet-kontrollerte bevegelsen og ble tolerert så lenge hun var tyst når det gjaldt alt som var kontroversielt, særlig om Sovjetregimets overtramp. Hun skrev til sin sønn Maxim og fortalte om hvordan hun ble fortiet, kneblet og sensurert av bevegelsen som hun hadde gitt sitt liv til. De ville ikke engang høre på henne når det gjaldt kampen mot nazistene.
«Kommunistjøde»
Blant politiske motstandere var hun nå fritt vilt. Nazipressen kalte henne en «kommunistjøde», og Gobbels beskrev henne som en «tøyte» og «forræder».
Zetkin protesterte allikevel ikke på Stalins massearrestasjoner og hvordan politiske motstandere ble sendt til leire i Sibir. Men hun var heller ikke med i jubelkoret over diktatorens «strålende seire». Privat skal hun ha foraktet ham.
Nå begynte Zetkin å bli en gammel dame, og fikk mer og mer problemet med synet. Hun fikk stadig besvimelsesanfall og hadde en del andre plager. Da hun døde som 75-åring i 1933, tre år før de beryktede Moskva-prosessene, ble hun begravet på æreskirkegården foran Kreml, hvor også Stalin, Gorkij, Bresjnev og Jurij Gagarin har fått sitt siste hvilested.