Hvor mange kjønn trenger vi?

Temaet i Samtiden 3-2023 er «kjønn – identitet og biologi». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Bjørn Grinde er lykkebiolog og professor emeritus. Han var pensjonist, men nå studerer han Media og kommunikasjon på OsloMet. Mye av hans forskning har vært rettet mot å
forstå hvordan evolusjonen formet menneskets hjerne.

Foto

Privat

­Biologisk sett dreier det seg om to kjønn: hann og hunn. Det burde jo holde. Så hvorfor er det så mange som enten ikke passer inn i disse to kategoriene, eller ønsker å tilhøre motsatt kategori av hva kroppen antyder? Og hvorfor har det vært en drastisk økning i slike tilfeller?

Min tilnærming til disse spørsmålene er biologisk. Derfor skal jeg starte med å si noe om hvorfor naturen i det hele tatt opererer med kjønn.

Det er ikke bare vi mennesker som strever med seksuallivet, kjønnet formering er en sårbar prosess. Bakterier klarer seg uten – de bare deler seg i to. Også mange dyr formerer seg ukjønnet. Bladlushunner produserer avkom ved jomfrufødsler hele sommeren. Det dreier seg selvsagt om døtre, ettersom de blir til ved kloning. Det er først når høsten kommer at hun oppsøker en hann. Formering på egenhånd er langt mer effektivt, ettersom du slipper å involvere andre, så hvorfor ta bryet med paring?

Genetisk variasjon

Evolusjonen ville ikke lagt opp til noe så tungvint uten en grunn, og grunnen er å sørge for genetisk variasjon. For det enkelte individ går det greit med ukjønnet formering, men arten står i fare for å dø ut om ikke gener fra to individer blir blandet sammen. Det er fordi verden forandrer seg. Alle arter trenger tilstrekkelig med genetisk variasjon slik at noen av individene har håp om å overleve i de nye miljøene som dukker opp. Den beste løsningen er antakelig å gjøre som bladlusen: å blande kjønnet og ukjønnet formering. Det første gir mange avkom, det andre sørger for variasjon.

Pattedyr, inkludert oss mennesker, er egentlig ganske primitive ved at vi må ty til sex hver gang vi skal ha barn. Det har heldigvis en positiv side. Evolusjonen har lagt inn rikelig med belønning, i from av gode følelser, for å sikre at dette skjer. Forelskelse, sex og omsorg for avkom er det beste vi har i livet.

Ingenting i biologi er enkelt, opplagt eller føyer seg etter menneskets behov for kategorisering. Det er en glidende overgang mellom liv og død og mellom planter og dyr. For en biolog er det derfor ingen overraskelse at det samme gjelder mann og kvinne.

Fra naturens side er standardutgaven hunkjønn. Når man føder en gutt, skyldes det en «forstyrrelse» under fosterutviklingen, en avsporing fra det å skape en jente. Endringen starter med aktiveringen av et gen (SRY) på Y-kromosomet. Produktet av dette genet drar i gang produksjonen av testikler. Disse produserer kjønnshormoner i form av forskjellige former for testosteron. Testosteron skaper en kaskade av forandringer på fosteret.

De sentrale delene av denne transformasjonen fordeler seg på to ulike perioder av svangerskapet. Først sørger dihydrotestosteron for at anatomien går i retning mannlige kjønnsorganer, senere styrer beslektede hormoner hjernen i retning den tilhørende kjønnsidentiteten. Hvis én av disse prosessene ikke fungerer som den skal, kan resultatet bli en mellomting: enten en person med mannlige kjønnsorganer og kvinnelig hjerne – eller omvendt. Sammen med de to vanlige kjønnene er vi da oppe i fire muligheter.

Foto

iStock

Betydningen av hormoner er lett å demonstrere. Hos rhesusaper er det to adferdstrekk som tydelig skiller kjønnene: Guttene liker å lekeslåss, og de forsøker å pare seg med hverandre. Et kvinnelig foster kan få disse egenskapene ved å tilføre mannlige kjønnshormoner. Trekkene formes i fosterhjernen på forskjellig tidspunkt, så ved å gi hormonene til rett tid er det mulig å skape en hunn som enten liker å slåss eller prøver seg på paring. Pøser man på med slike hormoner fra tidlig i svangerskapet, går utviklingen også i retning maskulin anatomi.

Hormonelt styrte føringer

Heller ikke inndelingen i fire kjønn er en vanntett kategorisering. Det kreves en skjør balanse i hormonell påvirkning for at fosterutviklingen skal følge intensjonene. Mindre forstyrrelser i hormonspeilet kan skape subtile forandringer, derfor fins det alle mulige utgaver eller avarter av disse kjønnene.

Utviklingen av kjønnsorganene virker i så måte relativt robust, de fleste blir født med et entydig utvalg. Hjernen, derimot, synes mer påvirkelig. Selv om det genetiske og anatomiske kjønnet er tydelig hann eller hunn, så springer våre medfødte føringer i retning kjønnsidentitet, og tilhørende følelser, ut som en blomstereng.

Noen ganger er variasjonen knyttet til genetiske forhold som for eksempel i form av antall kjønnskromosomer. Standarden er enten to X-kromosomer eller ett X og en Y. Individer med bare ett X blir jenter, men får Turners syndrom, en tilstand som blant annet innebærer forsinket pubertet. Andre har tre eller flere kjønnskromosomer. XXY gir en gutt med dårlig utviklede kjønnsorganer.

I sjeldne tilfeller er en eneste mutasjon alt som skal til. En familie fra Vestindia opplevde konsekvensene av en mutasjon i et gen knyttet til produksjonen av testosteron. Guttebarna ble født med noe som tilsynelatende var kvinnelige kjønnsorganer og ble selvsagt oppdratt som jenter. Det spesielle med denne mutasjonen er at når barnet kommer i puberteten, begynner det en maskulinisering. Mannlige kjønnsorganer dukker opp, og det blir enda klarere at individet har hjerne som en mann. Eksemplet demonstrerer at vi ikke fødes som blanke ark, foreldrenes forsøk på å skape en kvinne tapte i kampen mot de hormonelt styrte føringene.

Problemer med hormoner behøver ikke være arvelige, moren kan få i seg stoffer som påvirker hormonbalansen under svangerskapet. Det har vært mye diskusjon rundt spredning av kjemikaler som etterligner det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Det er også data som tyder på at hvis gravide kvinner opplever mye stress, kan dette styre fosterutviklingen hos gutter mot en mindre tydelig mannsidentitet. Barn kan med andre ord starte med en medfødt forstyrrelse i kjønnsidentiteten uten at det ligger i genene. De fleste fødes med normale gener etter et normalt svangerskap, men selv da vil konstellasjonen av gener skape ulike føringer for hvordan personen opplever seg selv.

Variasjonsbredden stopper ikke ved fødselen. Forsøket på å oppdra gutter til å bli jenter feilet for familien i Vestindia, men det betyr ikke at alt er låst. Vi mennesker har trolig den mest fleksible hjernen av alle dyr. Vi starter livet som grove skisser som trenger utfyllende detaljer og fargelegging. Hva vi opplever, preger hvordan vi blir.

Miljøfaktorer

Det fins mange miljøfaktorer som kan påvirke kjønnsidentiteten, for eksempel sosiale relasjoner og hvordan kulturen ser på kjønn. To perioder i livet er spesielt følsomme: de første leveårene og puberteten. Barnets hjerne utvikler seg mest tidlig i livet. I puberteten skapes de forandringene som skal til, både kroppslig og mentalt, for at individet fører genene videre. Om vi fødes som en blomstereng av kjønnsidentiteter, så har voksne utvidet dette til en komplett flora.

Foto

iStock

Floraen er riktignok dominert av noen få arter. De fleste passer rimelig godt inn i oppfatningene av hvordan en mann eller kvinne skal være. Jeg er likevel ikke overrasket over at det fins alternativer, for i biologien er det som sagt vanskelig å lage entydige kategorier. Er det grunn til bekymring, eller bør alle avarter få blomstre fritt? Ingen lar seg plage av at trekløver noen ganger kommer med fire blader, men mange misliker at enkelte faller utenfor gjengse definisjon av mann og kvinne.

Problemet synes å bunne i vår kulturelle arv. 2000 år med jomfru Maria som forbilde er neppe ideelt når det gjelder å gi vekstvilkår for variasjon. Det er synd, for det eneste som betyr noe, eller burde bety noe, er hvor mye glede folk får ut av mulighetene. Forplantning byr som nevnt på en skattkiste av gleder.

Mer aksept i samfunnet

Det andre spørsmålet jeg innledet med, er hvorfor stadig flere står fram med alternative former for kjønnsidentitet? De viktigste forholdene jeg beskrev som årsaken til variasjon, har eksistert så lenge det har vært mennesker. Samtidig er det mulig at dagens miljø skaper en dreining vekk fra forventet identitet. Noen legger for eksempel skylden på forurensning som påvirker hormonbalansen. Jeg tror likevel den viktigste grunnen til oppblomstringen er at samfunnet i større grad aksepterer alternative legninger. Det har ikke bare blitt stuerent å være homoseksuell, det virker nærmest fasjonabelt å legge ut om sine spesielle lyster. Et slikt sosiokulturelt miljø kan styre flere i retning av å utforske muligheter.

Et viktig poeng er at den biologiske standarden ikke nødvendigvis peker mot ren heteroseksualitet, det er mye som tyder på at vi av natur er mer eller mindre bifile.¹ Samfunnet har til nå undertrykket bifile tendenser. Når vi fjerner denne påvirkningen, er det naturlig at slikt blomstrer.

For 100 år siden var det lite en person kunne gjøre med sin kjønnsidentitet, nå foreligger det et vel av medisinske muligheter. Hormonbehandling og kirurgiske inngrep kan i betydelig grad forandre både utseendet og tilhørende følelser. Dette åpner både for større variasjon og for at de med annerledes legning står fram.

Så hvor mange kjønn trenger vi?

Ett kjønn blir for lite. Jomfrufødsel er ukjent hos oss mennesker. Unntaket er jomfru Maria, men jeg ser ikke på tilfellet som tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert. Det er teoretisk mulig for kvinner å klone seg selv, men vi har ikke den nødvendige teknologien. Den slags forskning er forbudt. Dermed trenger vi to kjønn, ellers dør menneskeheten ut.

Vi har tilsynelatende mange flere. Transpersoner går inn for å være det kjønnet de genetisk sett ikke er, panseksuelle setter pris på alle former for sex, interseksuelle har anatomi som ikke passer med standarden. Det har blitt så mange alternativer at vi har laget et eget akronym, LHBTIQ. Det står for Lesbisk, Homofil, Bifil, Transperson, Interseksuell og Queer (skeiv). Det er sikkert mulig å føye til flere bokstaver. Istedenfor å spørre om hvor mange kjønn vi skal liste opp, virker det mer nærliggende å spørre om vi i det hele tatt trenger kategorier.

Hindre frustrasjon

Kategorisering kan være hendig, men også forstyrrende og misvisende. Dessuten, uansett hvor mange kategorier vi velger, er det alltid noen som faller utenfor eller i mellom. Gjør det noe om folk retter seg mot ulike alternativer? Så lenge jorden sliter med overbefolkning, er det vel ingen grunn til å mislike «uproduktiv» sex.

Som lykkebiolog mener jeg at det eneste som virkelig betyr noe, er at flest mulig får mest mulig ut av de belønningene hjernen byr på. For at vi skal få til det, er det viktig å unngå at negative følelser – som skam, dårlig samvittighet, sjalusi og skjønnhetspress – får overtaket. Vi må hindre at for mange ender opp med seksuelle frustrasjoner. Frustrerte mennesker gir lettere blaffen i andres følelser, noe som kan føre til overgrep, og de har begrenset glede av eget seksualliv. En god tommelfingerregel er at alle alternativer er lov, og anbefalelses verdige, så lenge alle deltakerne har glede av det.

Som mann er jeg glad for at det ikke holder med bare kvinner, som biolog klarer jeg meg med to kjønn, men som menneske liker jeg variasjon. Naturen hadde vært kjedelig om alt føyde seg inn i våre forsøk på å kategorisere.

Referanser

¹Jeg utdyper dette i en bok som
kommer på Vega forlag til høsten:
«Kunsten å redde verden med SEX».
Boken handler om hvordan vi får mest mulig ut av seksuallivet.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 3-2023.