Susanne Sundfør: – Det er deler av jobben min som jeg synes er vanskelig

­For i mellomtiden har Susanne Sundfør gjort svært mye som ikke har med musikerkarrieren å gjøre. Først tok hun opp norskfaget, fordi hun ville studere videre.

– Jeg hadde lyst til å studere psykologi, det var det eneste jeg hadde lyst til å praktisere.

Men da hun innså at livet hennes ville blitt Blindern fra morgen til kveld i årevis, hoppet hun av – og prøvde seg på å studere urtemedisin.

– Det endte opp med et nytt album i stedet. Jeg følte meg klar igjen.

På spørsmål om hvorfor hun har hang til å gjøre andre ting enn musikken, svarer hun:

– Det er deler av jobben min som jeg synes er vanskelig. Som det å være autentisk, som er svært viktig for meg. Eksponeringen er vanskelig, for jeg er til tider sky. Når det står på, er trykket voldsomt for meg, for jeg absorberer nye inntrykk som en svamp.

Hun påpeker dessuten hvor sprikende et kunstnerliv må være i dag:

– Du må skifte fra å være kunstner og være svært personlig, til å bli «forretningskvinnen».

Meningen med livet

Susanne Sundfør har opplevd livsomveltende begivenheter mellom forrige albumslipp og nå med «Blómi», som slippes 28. april.

Foto

Janne Rugland

Først tenkte hun på å lage et album om blomster. Ikke bare fordi hun synes blomster er fint.

Nei, hun underbygger det med boken hun er i ferd med å lese, Victor Frankls «Man's Search for Meaning» fra 1946. Der skildrer psykiateren som overlevde holocaust, hvordan han mener menneskers drivkraft er å finne den titulære meningen med livet.

– De som var mer sensitive, med et rikt indre liv og rom for spiritualitet, klarte seg ofte bedre enn de tilsynelatende mer robuste. Flower power er faktisk sant, selv om vi i dag ser på det som naivt, søtt og uskyldig. Den sårbarheten, men også den styrken, er det paradokset som jeg gjerne ville ha med på platen.

Derfor heter det resulterende albumet «Blómi», som betyr å blomstre på norrønt. Tittelsporet er kalt et kjærlighetsbrev til den unge datteren, og kjernen i sangene «en gjentagende overlevering fra mor til barn», med røtter i matriarkalske urfolkssamfunn. En av låtene på «Blomi», kalt «leikara ljod», er kanskje den vanskeligste hun har spilt inn i hele karrieren.

– «Hvorfor gjør jeg egentlig dette mot meg selv?», tenkte jeg. Men å lage musikk er en lek hvor man tester egne og andres grenser. Vi er musikere, dette er vår måte å uttrykke oss på.

Deler åpent

I forkant av albumet landet en magisk vakker musikkvideo for låten «Alyosha» , der artisten kjent for å hegne svært godt om sitt privatliv delte levende bilder fra sin egen bryllupsvideo – med selveste Margreth Olin som regissør. En sang hun for øvrig laget etter å ha sett «A Star is Born»-nyinnspillingen med Lady Gaga og Bradley Cooper.

– Den er fantastisk bra, på grunn av det psykologiske: Det er en fin analyse av musikkbransjen. Den traff meg skikkelig – jeg gikk rett hjem og skrev «Alyosha».

Sundfør trekker litt på smilebåndet og påpeker at hun fortsatt er privat. Men at den dokumentariske musikkvideoen rett og slett føltes riktig.

– Jeg undrer gjerne på om «var det for mye?». Men jeg tror vi trenger det i dag, spesielt overfor de unge: At vi snakker om kjærlighet, snakker om flower power, om sårhet, de vanskelige, sarte tingene. At vi viser frem skissen, utkastet, det som ikke er så kalkulert og polert.

– Selv om jeg nå har delt mye av meg selv, føles det riktig – og ikke invaderende. Jeg så en dokumentar om Joni Mitchell, en av mine store forbilder, og hvordan albumet «Blue» ble til. Kris Kristofferson mente hun «ga for mye». Men kanskje det var det folk trengte? Både da – og nå?

– Jeg ville hylle min eksentriske familie, sier Susanne Sundfør om «Blómi» sine referanser til bestefaren og lingvistens livsverk. Her er en ung artist på platecoveret med nettopp ham.

Foto

Warner Music

Sann kjærlighet

Hun er igjen like overraskende utleverende når hun sier at kjærligheten til musikerektemannen – han fra musikkvideoen som også spiller saxofon i bandet hennes – og datteren deres «er sann».

– Det føles godt å dele det. Jeg har aldri hatt et bra forhold før jeg møtte ham, og nå føler jeg en enorm takknemlighet for at jeg har fått en egen familie.

Men hun hyller også et annet familiemedlem med albumet, nemlig morfaren. Som var en ekstremt kunnskapstørst språkforsker som spesialiserte seg på semittiske språk – selv om hans resultater var omdiskutert og ifølge barnebarnet ikke sett av hans samtid.

– Jeg så opp til ham, han var en fantastisk bestefar. Jeg ville inkorporere noe av hans forskning i min musikk, og hylle min eksentriske familie.

Det gjør hun blant annet ved å lesesynge en tysk tekst på en av sangene, «ṣānnu yārru lī». Det er morfarens tolkning av en gammel minoansk tekst fra den såkalte Festos-disken.

– Jeg har spilt sangen for ham på sykehjemmet, der han bor nå.

– Livsomveltende

Litt ut i intervjuet konstaterer hun lattermildt at spørsmålet om hvordan det å bli mor virket inn på musikken hun lager, foreløpig ikke er stilt. Og begynner å svare på det – aldeles uoppfordret. For hun har sagt at det å bli mor var «livsomveltende». Før hun ble gravid, kunne Susanne Sundfør for eksempel se grafiske Tarantino-filmer. Men ikke nå mer.

– Det ble for vondt, jeg måtte skjerme meg. Det gikk ikke over etterpå, jeg fikk et enormt hjerte for alt. Jeg ble også enormt intellektuelt interessert. Jeg begynte å lese. Og lese! Om klima, feminisme, politikk, regenerativt landbruk, psykologi, selvhjelpsbøker. Sånn var jeg ikke før. Det var som en tørst jeg ikke kunne slukke, sier hun – litt mildt underholdt av denne endringen i seg selv.

Hun har lest hva legendeprodusenten Rick Rubin har uttalt, om det å være åpen for sammenhenger – som en motvekt til det reduksjonistiske i vårt samfunn. Og det treffer noe i henne, forteller Susanne Sundfør – som har formulert dette om hva hun vil med «Blómi».

– Jeg vil at dette albumet skal være en motgift mot mørket som dominerer kulturen vår i dag. Jeg vil vise at det er en annen måte å se virkeligheten på, hvis man våger å ta spranget med å håpe på en vakrere verden.