– Jeg blir nervøs bare jeg hører noen andre si det!

10. mars holder Synne Vo sin første konsert der hennes navn står øverst på plakaten. Hun ler når hun innrømmer:

– Jeg blir nervøs bare jeg hører noen andre si det! Som en litt mindre artist låner jeg ofte andres publikum. Nå må folk ta initiativ til å komme dit på grunn av meg – og det er litt skummelt.

Synne Vo har vært nominert til en hærskare priser, nå senest til Spellemann i klassen for Årets låtskriver. For hun har hatt stor suksess når hun har skrevet for andre – som «Smilet i ditt eget speil» med Chris Holsten og «Danser videre i livet» med Hkeem og Makosir.

Men nå er det låtene Synne Vo har skrevet til seg selv, og som hun nylig slapp løs på EP-en «MVH», som står for tur.

Usikker på identitet

– Det er noe litt ubehagelig ved å eksponere seg selv, måtte representere en slags merkevare. Det kan være flaut fremdeles å være i sosiale medier og ha intervjuer som dette – der jeg bare skal prate om meg sjøl. Det er en rar situasjon, medgir Synne Vo – som først tvilte på om hun skulle entre en scene.

– Da jeg gikk på Limpi et år og skrev for andre, drodlet jeg litt med et norsk prosjekt for meg selv. Mentoren min sa «Synne, skal du egentlig være artist?» og foreslo at jeg skulle følge i låtskriverfotsporene til Caroline Ailin og flytte til LA. Jeg følte at jeg var ganske enig – og var usikker på hva min identitet som artist skulle være.

Vendepunktet kom da hun møtte en annen bygdejente i platebransjen.

Møtte annen bygdejente

Synne Vo hadde hatt en låt liggende lenge. Hun hadde fått næringsfondsstøtte fra hjembygda Lesja, og syntes hun måtte ha ut denne sangen før hun la artistkarrieren på hylla på ubestemt tid.

– Da jeg ga ut «Ikkje tenk på meg» ble den ukens låt på P3 og plateselskapene – som jeg hadde gitt opp å få kontakt med – meldte seg.

Hun signerte med Warner, og der møtte hun en annen bygdejente fra Gausdal, som ble hennes kontakt. De hadde samme bakgrunn, og da meldte tanken seg hos Synne Vo:

– Men herregud, jeg trenger ikke finne på en artistpersonlighet. Jeg kan omfavne det at jeg er fra bygda og skriver på dialekt. Være den bygdejenta jeg er. Skal jeg være et forbilde som artist, er det nok – som en vanlig jente som liker å skrive låter fra hverdagslivet.

Treffer nerve

Selv synes Synne Vo nemlig hun er «en ganske basic jente, som ikke syntes jeg hadde noe å melde, ikke har noen store fanesaker og er lite spesiell».

Dette til tross for at låtene hennes treffer en nerve blant unge, har innbragt en rekke priser og nominasjoner, ifølge plateselskapet vært «en enorm suksess på radio», og hatt låter med i produksjoner som «Børning 3» og «Rådebank».

For Synne Vo har artistkarrieren handlet mest om historiefortelling. Det er der hun finner den største motivasjonen.

– Å skrive låter er kjempeartig. Jeg har alltid lyst til å skrive. Jeg kom til låtskrivingen ganske sent, men da jeg først gjorde det … ja, da ble det en ny lidenskap å sette ord på en følelse eller situasjon som egentlig er veldig subjektiv og personlig for meg, men som andre kan kjenne seg att i, sier hun og synes prosessen er «fascinerende og rar».

Mindre alene

– Du går inn i studio en dag og har ikke med deg noe annet enn deg selv og dine egne erfaringer. Syv timer etterpå går du ut med en sang som kan bli allemannseie.

Det gir sideeffekter, som når innboksen hennes er full av meldinger.

– De kan være fra folk som hørte på låten min etter å ha brutt en forlovelse. Det er rørende at de kan føle seg mindre alene i visse situasjoner fordi den er beskrevet av en tredjeperson.

Da Synne forelsket seg i låtskriving, fant hun sin skrivestil: Å skrive så ærlig og bokstavelig som mulig. Hun tror folk kan være redde for å skrive for detaljert og personlig særlig på norsk, og lettere generaliserer og bruker store ord.

– Jeg har prøvd ikke å være redd for det, men heller putte flest mulig detaljer inn. Skrive så bokstavelig og muntlig som mulig. Jeg tror at når du tør å sette ord på det som føles som en unik og personlig situasjon, er det alltid noen som vil kjenne seg igjen på et eller annet nivå.

Lar seg inspirere

Synne Vo sier at hun prøver å ta tak i tanker og følelser som hun merker hun tenker mye på.

– Som da jeg flyttet til Oslo, og tenkte på at kanskje dette var siste gang jeg bodde hjemme hos mamma og pappa. Og tenk om jeg aldri skal flytte tilbake til Lesja? Da skrev jeg en låt om disse ambivalente følelsene, rett fra hjertet. Andre ganger kan jeg bli inspirert av det som skjer i venninnene mine sine liv – siden det ikke alltid skjer så mye i mitt eget, sier hun med glimt i øyet.

Og bruker «Rådebank»-kjente «1 minutt» som eksempel. Der skrev hun om en venninne som fant ut at kjæresten hadde vært utro over flere år.

– Hun sa til meg at hun følte seg litt gal, den merkelig følelsen av å hate en person samtidig som du fremdeles elsker den personen.

Best på trekkspill

Det er bare én ting som Synne Vo skulle ønske var annerledes: At hun var bedre til å spille instrumenter.

– Det instrumentet jeg ble introdusert for i min barndom, var torader. Bestefaren min var veldig opptatt av at dét skulle jeg lære meg. Men torader er det mest ubrukelige instrumentet tenkelig i min sjanger, så jeg skulle nesten ønske han hadde meldt meg på pianokurs i stedet!

Likevel lover hun å prøve å ha med seg toraderen på scenen på Rockefeller til helgen.

– Der skal jeg være meg selv på scenen. Snakke om ting som faller meg inn, og hva låtene handler om. Jeg er litt dårlig til å danse, men lar det stå til likevel. Vi diskuterte om jeg skulle ha inn en koreograf, men kom til at jeg får være som jeg er.

­