– Spørsmålet man må stille seg er: «Hvor mange flere streams og spillejobber gir denne selfien meg?»

Alle musikerkollegene kjenner til Johanna Demker. Den vakre stemmen hennes er å høre i mye godt selskap. Nå håper hun på spranget ut blant musikklyttere flest, i kjølvannet av sin nye plate «Unfolded Wings».

Den sympatiske, opprinnelig svenske singer-songwriteren, nå solid bosatt på Harestua nord for Oslo gjennom en årrekke, røper at det var lydlegenden Sven Persson som sparket henne i gang denne gangen.

– Han var litt indignert på mine vegne fordi han syntes jeg ikke hadde «fått som fortjent». Han ville jeg skulle lage en plate hvor stemmen min og sangene mine kom frem. Det var det som skulle til for at jeg ville prøve å gjøre dette igjen, ler Demker, som «alltid» har sunget – og som har dratt i gang artistkarrieren ikke bare én, men to ganger tidligere.

– Vi var alle der

Startskuddet gikk i rootsmiljøet i Oslo på 1990-tallet, der Johanna Demker var en del av låtskrivingsmiljøet på daværende Gamla og legendariske Skillingsborgen samtidig med Unni Wilhelmsen, Midnight Choir, Hellbillies, Di Derre, Henning Kvitnes, Somebody's Darling.

– Alle var vi der. Jeg begynte å skrive egne låter ganske sent, jeg hadde bikket 20 år da det skjedde selv om jeg alltid hadde sunget. Det ble naturlig å skrive på engelsk. Samtidig studerte jeg musikkvitenskap på Blindern – og skrev mellomfagsoppgave om Emmylou Harris' og Gram Parsons påvirkning på countrymusikken! Da jeg skulle ha muntlig eksamen, tok jeg med et helt band – Ernst Nikolaysen, Andy Nesblom og Jon Grimsby – med til Chateau Neuf og spilte Emmylou-låter på eksamen. Det var like sjokkerende for bandet i skinnvester og hestehaler som for sensorene fra akademia, ler hun.

Hun skrev låter, gikk i studio og var i ferd med å få platekontrakt.

– Jeg tok den med meg hjem for å gå gjennom den, siden jeg stoler ikke blindt på folk – iallfall ikke i den bransjen. Da jeg kom tilbake og var klar til å signere, hadde plateselskapet ombestemt seg. Det var den første store nedturen, sier hun i dag.

Musikk eller barn?

Samtidig som hun ventet sitt første barn, var det noen som plukket opp låten hennes, «True Love», og ville jobbe med den. Da ble Johanna Demker signert av et nytt plateselskap.

– Alt skjedde på én gang. Agnes var fem måneder og med på lasset! Det er historien om livet mitt: Enten så skjer det ingenting – eller alt på én gang.

Albumet tok ikke av. Da husker Johanna Demker hun tenkte: «Skal jeg ha flere barn, eller satse på musikken?»

– Jeg er en av tre selv, så det var helt utenkelig at datteren min ikke skulle ha søsken. Jeg tok ikke sjansen på å bli førti pluss og verken ha barn eller en musikkarriere. Det ble tvillinggutter. Og da – selvfølgelig! – fikk jeg en mail om at det var en fransk artist som hadde spilt inn en av mine låter. Det tok av i Frankrike, låten ble solgt i to millioner eksemplarer og spilt overalt. I tre år i småbarnsperioden reiste jeg til Paris 4–5 ganger i året og skrev masse låter med franske tekstforfattere, før jeg vendte hjem til studio i Norge og lagde demoer.

Starter igjen

Det var omtrent på denne tiden at hun i dag innser at hun gikk seg litt vill artistisk, og «havnet i hitindustrien».

– Det er som to idretter: Det er kjempegøy å jobbe på kommando og skrive en låt som skal passe inn i noe. Men det er noe helt annet enn når jeg skal lage noe til meg selv som artist, det jeg kan og vil representere, sier Demker, som prøvde å finne tilbake til seg selv. Hun ga ut et lite knippe album, jobbet i duoformat, og lot livet gå sin gang.

– Jeg har alltid drevet på med dette, men det har vært en del av livet mitt – heller enn at jeg har vært en del av livet til mange lyttere. Jeg kan se tilbake, litt utenfra, og forstå hvorfor ingen helt skjønner hvem jeg er. Men jeg har aldri lurt på det selv!

«Det er nå det starter igjen», får hun høre av kjæresten, som er i musikkbransjen, når «Unfolded Wings» skal ut og finne sine lyttere. Med et smil forteller Demker at hun gjerne freser tilbake «men jeg har jo holdt på med dette i 25 år!».

– Sett utenfra er det faktisk sånn. Nå er ambisjonen om å komme med ny plate i 2024 og sette meg litt på kartet igjen.

Ikke behov for selfies

Hun kaller det å skrive låter både en velsignelse og forbannelse.

– Når man er i gang med noe, ordene faller på plass, og bitene stemmer i studio – det er det absolutt største og morsomste delen av å drive med musikk. Jeg skrev en låt om det for en del år siden, med tekstlinjen «the best review I get, is when the elements connect».

Noe hun er mindre glad i, er å jobbe for å være synlig – for å «brande» seg selv.

– Jeg synes det er problematisk å skulle ha på seg to hatter, både lage musikk og så selge meg inn. Man kan jo undre seg over hvordan skulle det sett ut på 70-tallet om alle de store stjernene skulle være sitt eget PR-byrå. Det som det til syvende og sist handler om, og spørsmålet man må stille seg selv, er: «Hvor mange flere streams og spillejobber gir denne selfien meg?». Jeg har ikke noe behov for å poste ansiktet mitt ellers.

– Gøyere som voksen

7. juni blir det konsert på Herr Nilsen i Oslo, som blir Oslo-slippet for «Unfolded Wings», som utkom tidligere i vår. På spørsmål om hvordan det føles å prøve igjen, lyder svaret fra 52-åringen uten betenkningstid:

– Det er mye gøyere nå, det er deilig å ha blitt voksen og mer selvsikker! Å kunne drive med det fordi man synes det er gøy, og har laget sanger man vil vise til verden. Motivasjonen kommer denne gangen mye mer fra mitt eget indre, det gir en annen sikkerhet enn at man skal «prøve å få til noe» eller imponere andre. Jeg tror publikum vil kjenne auraen som artisten utstråler – hva som er motivasjonen for at man står på scenen. Det er likevel en kamp, for jeg må overtale meg selv hele tiden til at jeg synes det er gøy. Sosiale medier er gift, får man ikke respons eller sammenligner seg selv med andre … hun tar en pause og legger til:

– Det er ikke rart at unge i dag får dårlig selvfølelse.