Sondre Lerche: – Det ble begynnelsen på en berusende oppdagelsesreise

En lang rekke artister, blant dem Marit Larsen og Ane Brun, har bekjent sin kjærlighet. I år er allerede én norsk hyllestplate, av unge Tomine Mikkeline, rett rundt hjørnet.

Og i april skal et stort stjernelag av musikere reise Norge rundt for å spille Joni Mitchells sanger – og hylle henne.

Hørte bare på Joni

En av dem er Sondre Lerche, som oppdaget Joni Mitchell ganske sent i karrieren – for seks-syv år siden. Han sier til NTB at han «plutselig kjente en intuitiv dragning» mot hennes 1991-album «Night Ride Home».

– Jeg ble nysgjerrig på de mindre kjente og hyllede Joni-platene. Det ble begynnelsen på en berusende oppdagelsesreise gjennom alle hennes faser og album. Det var flere år da jeg nesten bare hørte på Joni, og det hadde stor innvirkning på spesielt tekstene på albumene jeg lagde i etterkant, både «Patience» og særlig «Avatars Of Love», som kom ut i fjor, sier Lerche og legger til:

– Hele Jonis katalog er full av de mest eksepsjonelle sangene som er skrevet, men min kjepphest er å oppfordre folk til å sjekke ut platene hun lagde på 1980- og 90-tallet, da hun ble tatt litt for gitt av publikum.

Sondre Lerches Joni-yndlinger? «The The Great Stimulants», «Beat Of Black Wings», «Come In From The Cold» og «The Sire of Sorrow».

Hjerne og hjerte

Frida Ånnevik skjønte derimot tidlig at musikken til Joni Mitchell skulle hun ha med seg hele livet.

– Den er til å vokse i og med. Den kommer til å være der for meg alltid, sier hun og deler et viktig aha-øyeblikk, som inntraff da hun flyttet til Kristiansand for å studere musikk.

– Jeg fant jeg den første platen hennes, «Song to a Seagull» fra 1968, på bruktbutikken rett ved skolen. Så gikk jeg hjem og hørte på den og bestemte meg for at sånne melodier ville jeg også lage. Fortsatt er det disse sangene som gjør at det kiler i hjernen og rister i hjertet samtidig, sier Ånnevik.

Som kaller det en drøm å få spille med stjernelaget som først hyllet Joni Mitchell som et bestillingsverk til Oslo Jazzfestival i 2018. Etter at den gjestet jazzfestivalene også i Bergen og Kongsberg, skal «Hyllest til Joni Mitchell» i april turnere til åtte byer – også nordpå.

– At repertoaret i konserten vår stadig utvikler seg, og at sangene blir levende hver konsert, er til stor inspirasjon, sier Frida Ånnevik.

Sa først nei

Det er jazzmusikeren Anja Lauvdal som fikk det ærefulle oppdraget å samle troppene, og som er kapellmester – og trakterer tangenter – når det ti personer sterke bandet skal ut på tur. Men hvilken Joni er det hun vil presentere? Lauvdal leste seg opp på Joni Mitchell, og tror at artisten selv var frustrert over at hun etter de tidligere albumene, som mange tviholder på, ble plassert i bås.

– Hun var en kunstner og ville være det. Hun viste hele tiden at hun ville videre.

Derfor prøver Lauvdal å løfte frem mye forskjellig, der hun plukket ut låtene som skulle med i den norske hyllestforestillingen – og folkene som skulle fremføre dem. Men først sa hun faktisk nei til å lage hyllestkonserten, røper hun:

– Jeg ikke hadde så sterkt forhold til henne i dag. Jeg hørte i hjel «Blue» (Mitchells 1971-plate) da jeg gikk på videregående, så stoppet det der for meg. Men jeg gikk hjem og lyttet fra Mitchells siste plate og bakover, og det var ekstremt kult, sier Lauvdal:

– Det hun gjør er så nysgjerrig! Alle platene har med seg glede, nysgjerrighet og humor. Hun var uredd – og det ble sagt i sin tid at hun var «kontroversiell». Det hadde hun et bra svar på i et intervju, der hun sa at det ikke var hun som var kontroversiell – det var bare samfunnet rundt som ikke passet!

Lyden av Joni

En annen sterk stemme i Joni-hyllesten er Susanna Wallumrød, også hun en livslang fan av det canadiske musikkikonet. Hun tror alle musikere og sangere finner «noen sånne», som man blir litt opphengt i – enten for en periode, eller for livet.

– Det er slik vi lærer og utvikler oss. Musikken hennes ligger meg så nær. Hun spilte gitar ukonvensjonelt, fant på egne stemminger. Dette er kunst! Jeg har vært veldig inspirert av Joni, ikke bare som låtskriver, men like mye lydbildet hun skaper og måten hun bruker stemmen. Det kunne nok høres for 20 år siden, smiler Susanna – som derfor fant det viktig å etablere sin egen musikk og lyd først.

– Jeg ventet lenge med å gjøre noe av hennes musikk. Jeg har sunget Joni live mye, men det henger høyt. Dette prosjektet er en gave, og jeg var aldri i tvil da Anja fikk oppdraget. Jeg er glad for å være del av det, vi er så mange som deler det musikalske ansvaret. Vi gjør noen sanger selv, og mange sammen – med mye koringer.

Et annet viktig aspekt for Susanna er at hun regner Joni Mitchell som en av de største komponistene. Der har det vært en ubalanse kjønnsmessig, noe som tidlig førte Susanna til Joni.

– Hun snakker både til kvinner og menn. Vi finner oss selv i det vi hører. Det er gjenkjennbart samtidig som det er noe nytt. Som lytter føler du at noen forstår deg.

Historiefortelleren fenger

Det gjenkjennbare, og samtidig evig nye, er det som den fremadstormende jazzvokalisten Marianne Sangita Røe følte på da hun hadde sitt første møte med Joni Mitchell og låten «A Case of You». Hun skulle opptre på sitt livs første offisielle konsert som 16-åring og var nervøs for både de høyeste tonene – og teksten.

– Men Jonis tekster lyder alltid som historier, og godt fortalte historier er lette å huske, sier hun om linjer som «I met a woman, she had a mouth like yours, she knew your life, she knew your devils and your deeds». Fremdeles får Røe frysninger av «A Case of You».

– Hver gang jeg hører den, hører jeg noe nytt ved den. Og det er derfor musikken hennes fortsatt er så deilig å høre på og å spille. Fordi Joni er sinnssykt god historieforteller, sier Marianne Sangita Røe.

Sammen med dette knippet vokalister og kapellmester Anja Lauvdal (tangenter) medvirker også Harald Lassen (saksofon), Torstein Lavik Larsen (trompet), Christian Winther (gitar), Magnus Nergaard (bass) og Hans Hulbækmo (trommer).