Ny norsk film premiereklar – med Eili Harboe og Herman Tømmeraas i hovedrollene

Det gjør Kjersti Helen Rasmussens film «Marerittet», som hun også står for manus til.

– Søvnparalyse er når hjernen din gjør to ting på én gang; at du både ligger og sover, men også er våken. Det er fullt mulig! Det som fascinerte meg, var at opplevelsen er lik over hele verden og alltid skummel, sier Kjersti Helen Rasmussen.

Som i grøsseren med premiere fredag maner frem noen skumle scener av hvordan det kan oppleves. For tre firedeler av dem som opplever søvnparalyse, hallusinerer nemlig også, ifølge søvnekspertene.

Derfra kommer oppfatningene i norrøn mytologi og germansk folketro om marerittdemoner, vesenene som setter seg på brystet og rir på den sovende – som vrir seg i vonde drømmer.

– Vi vet ikke

Kinopublikummet møter det unge paret Robby og Mona, som overtar en dødsboleilighet i Bergen der mye må gjøres. De gyver ufortrødent løs på oppussingsarbeidet – for, som rollekarakteren Herman Tømmeraas sier: «Ingenting skremmer meg».

Kjæresten, spilt av Eili Harboe, er den som begynner å drømme. Skremmende drømmer – som hun googler «søvnparalyse». Og havner på foredrag om maren, som er vår nordiske marerittdemon. Hun begynner å blande drøm og virkelighet. Derfra går det grøsserveien i fullt monn, for den langfilmdebuterende regissøren har alltid elsket sjangerfilmer.

Rasmussen synes det er spennende hvordan man i gamle dager prøvde å forklare verden, og kombinere det med ny vitenskap.

– Det skaper spennende krysningspunkt for historiefortelling. Vi tror at vi vet, og så viser det seg at vi ikke vet alt likevel.

Ord og biologi

Det startet med ordet «mareritt». Som dreven manusforfatter, med filmer som «Tunnelen» (2019), «Villmark 2» (2015) og «Varg Veum – Din til døden» (2008) bak seg, er Rasmussen veldig glad i språk.

– Jeg begynte å lese om opprinnelsen til ordet. Jeg snakket med ulike eksperter, men jeg ville ikke for tett på virkeligheten, sier hun om søvnforskeren som entrer filmen i Dennis Storhøis skikkelse. Og som det – selvsagt for en grøsser – er noe mer med.

Hun lot seg også fascinere av biologien – hvordan en bryter i hjernestammen går på når du drømmer, som gjør at du vanligvis ikke beveger deg.

– Men plutselig bestemmer hjernen seg for å åpne den bryteren likevel, hos noen – og hva skjer da? Det er mye vi ikke vet om hjernen. Søvnforskning i dag har kommet langt, men vi vet fortsatt ikke hvorfor vi drømmer, sier filmskaperen, som gikk kraftig til verks da hun jobbet med handlingen: Hun prøvde – og klarte – å ta kontroll over sine egne drømmer – slik man ser Mona forsøke seg på. «Våken drøm» kalles det.

– Jeg klarte det – to ganger! Du kan trene deg opp til det, si til deg selv før du sovner hva du skal gjøre i drømmen. Da våknet jeg opp inni en drøm, en hyggelig drøm, og det var en fantastisk opplevelse. Du husker detaljer på en helt annen måte. Men våkner du midt inne i et mareritt, er det en traumatisk opplevelse fordi alt blir forsterket.

Sterke kvinner

Fredag står premiere på norske kinoer, etter at «Marerittet» har vært vist ute i verden på sjangerfestivaler. Kjersti Helen Rasmussen er veldig spent på hvordan norske kinogjengere vil motta filmen hennes.

– Vi har rettet filmen mot unge kvinner ved å ha en kvinnelig hovedkarakter og kvinnelig tematikk i flere lag. Statistikker viser at kvinner er glad i å se grøssere på kino, noe vi ikke ofte tenker over. Jeg er ikke overrasket, for jeg har alltid valgt slike filmer, smiler hun skrått, og legger til at hun også vil ha drama og god handling.

– Det er mange sterke kvinner i skrekkfilmer og grøssere, bare tenkt på Ripley i «Alien» helt fra 1979. Slike filmer har inspirert meg veldig, sier Rasmussen, som trekker frem et knippe 70- og 80-tallsfilmer.

Favorittfilmene

– Tenk på «Rosemary's Baby», John Carpenters filmer som for eksempel «The Thing», «A Nightmare on Elm Street», nærmere bestemt først film ut fra 1984 som var helt fantastisk!

I dag er filmregissøren begeistret for Jordan Peeles filmer, som «Get Out» og «Nope», «Smile», som hun synes er «en psykologisk veldig interessant film», og David Robert Mitchells «It Follows», som også har en sterk kvinnelig hovedkarakter.

Rasmussen sier det handler om katarsis når vi entrer kinosalen for å la oss underholde av grøssere. Man sitter i en sal og opplever noe traumatisk og vondt; ser andre bearbeide noe og går gjennom det sammen med rollekarakterene.

– Det gir en god følelse, mener hun.