Nansi og dagboken hennes er klar for scener over hele landet

Nansi spilles av Samantha Gurah, som da hun var med i «Stjernekamp» i 2018 ble kalt for «Norges nye stortalent på musikalscenen» etter innsatsen i den svenske «Book of Mormon»-oppsetningen.

– Nansi er en karakter som har mye pågangsmot, som ikke lar seg stoppe av egne utfordringer. Hun kjører på og er ganske rampete og tøff – og jeg ser litt av meg selv i karakteren, sier Gurah til NTB.

Familiemusikalen har hip hop som gjennomgangstema, med kule låter, og mange steder får barna bli med på en dansesession før forestillingen. 

I teaterforestillingen er det Amina Sewalis egne illustrasjoner som utgjør teaterkulissene. Hun har skrevet og komponert all musikken, i tillegg til altså å stå for selve handlingen. 

Ikke sosialrealisme  

– Dette materialet er langt fra sosialrealisme; det er utrolig fantasirikt, morsomt og flippete. Det behandler problemer som mobbing, utenforskap, dysleksi på en morsom og underholdende måte.

Det sier Anders T. Andersen, som er regissør for Riksteaterets musikalske storsatsing for hele familien, «Hør'a, dagbok».

– Jeg skrev den boken jeg hadde lyst til å lese selv, har Amina Sewali uttalt. Selv om hun egentlig så for seg at historien om Nansi skulle gå rett til teater, fikk hun først napp hos forlaget Aschehoug – som ga den ut som barneroman i 2020 med hennes egne illustrasjoner.

Det gikk strake veien til Bokslukerpris- og Kritikerpris-nominasjoner. I 2021 fikk Sewali solgt inn ideen på Riksteaterets første RiksPitsj, som er hele landets teater sin leting etter nye stemmer. 

Ifølge Riksteater-sjef Arne Nøst har Amina Sewali «skarp humor og et tøft, skeivt blikk» på et lite lokalsamfunn, i dette tilfellet Tøyen i Oslo.

– Overflødighetshorn  

Anders T. Andersen kaller Sewali for «et nytt unikum, et fantastisk tilskudd og en ny stemme», der hun gir et nytt perspektiv på almengyldige ting.

– «Hør'a, dagbok» er et overflødighetshorn, som også har noe for voksne publikummere. Det er en tilgjengelig historie som alle kan relatere seg til, men som likevel overrasker, sier den erfarne regissøren – som ble spurt av Amina Sewali om han kunne bistå henne med utviklingen til teater.

– Hun googlet «multikunstner» og jeg kom opp, hevder Anders T. Andersen muntert. Han hadde verken jobbet med Sewali eller en barneforestilling tidligere. 

Derimot er han svært kjent for sin 2008-debut som teaterregissør – med den definitive voksenforestillingen «Verdiløse menn», skrevet av Christopher Nielsen ut fra broren Jokkes musikalske univers. 

– Dette er første gang jeg gjør noe for barn! sier han med et skjevt smil og et blikk mot hopen av svært unge, forventningsfulle, men også utålmodige, teatergjengere som har tatt turen fra skolen sin for å være testpublikum underveis i prosessen.

Dillekopp slår an  

Barna fniser av det tidvis litt småfrekke språket til 12 år gamle Nansi – hovedpersonen i «Hør'a, dagbok». Sewali har røpet at hun er «glad i prompevitser», og det slår an. 

Snart skal forestillingen ha premiere – og spilles 66 ganger på turneen Norge rundt, som starter med premiere 10. mars i Vadsø, og spiller seg sørover til uti september – med innhopp både på Hålogaland Teater i mai og Oslo Nye Teater i juni.

Nansi heter egentlig Anansiwa (men «det klarer ingen å si»), og går på Tøyen skole i Oslo. Der slåss hun daglig mot språket på flere måter, siden hun både har dysleksi og flyttet til Norge fra Uganda for bare et par år siden. Det er inspirert av Sewalis egne erfaringer, har hun fortalt.

Da er det dobbelt vanskelig å stokke ord for Nansi, så edderkopp blir dillekopp, og hun nekter plent å lese høyt i klassen. Å skrive dagbok er lærerens forslag, men Nansi sliter med å skrive «kjære dagbok» – så hun rabler ned «føkk it», og bestemmer seg for å skrive «hør'a, dagbok» i stedet.

Gjenkjennelig  

Nansi erklærer at hun vil bli «Norges storeste rapartist», til liten begeistring for moren Fiona med sine to vaskejobber. Drømmen om å lykkes med noe artistisk i en verden der foreldre kjemper for maks utdannelse, og for at barna skal «bli noe ordentlig», er tøff å holde på. Også i virkeligheten.

– Det kan jeg absolutt kjenne meg igjen i, og andre som har hatt en oppvekst som min. Jeg har foreldre som kommer fra Ghana. Mange med foreldre med innvandrerbakgrunn har opplevd vanskeligheter og ser for seg et bedre og enklere liv for barna når de kommer til Norge. De kan bli stresset eller nervøse av at barna velger en usikker vei i livet, sier Samantha Gurah:

– Det er kjempehardt, men jeg har jo valgt det selv – og står i det. Jeg har en mamma som er stolt av det jeg har fått til, sier Samantha Gurah, som håper hun kan være med på å inspirere andre med samme bakgrunn.

– Mer autentisk  

Gurahs rollekarakter Nansi og moren hennes, spilt av amerikanskfødte Kim Fairchild, snakker i «Hør'a dagbok»-forestillingen med en tydelig aksent, for å gjenspeile bokens språk – som for eksempel går slik: «Men på vei til og bli Norges storeste rapstjerne, det sje masse drama i min livet as». 

– Det var noe vi diskuterte litt i prøveperioden. Vi skulle finne et språk for Nansi og moren som var mer autentisk. Det er en karakter som ikke har bodd så lenge i Norge. Det er mer sannsynlig at man har med seg en aksent fra morsmålet sitt. Da syntes jeg det var et bedre valg å legge til en aksent for å gjøre det enda mer troverdig. Jeg tror det blir nærere og mer gjenkjennbart slik, særlig om vi spiller for unge som ikke har vært her så lenge, eller for den saks voksne som kom sent til Norge, sier Gurah, og legger til:

– Jeg snakker jo ikke slik til vanlig, så det ble en måte å komme seg inn i karakteren på.

­