Kristine Reffstrup følger opp den kritikerroste debuten: – I den første lange tiden etterpå kunne jeg ikke skrive

Kristine Reffstrup gjorde entré på den litterære himmelen i 2016. For «Jeg, Unica» ble det mye oppmerksomhet, priser og strålende kritikker, noe som ikke er alle debutanter forunt. Men så ble det stille. Samme år var nemlig den danskfødte forfatteren ute for en sykkelulykke i København, og hodet hennes ble så pass rystet at det tok flere år før hun var fullt ut restituert.

– I den første lange tiden etterpå kunne jeg ikke skrive, men etter hvert begynte jeg å arbeide ved hjelp av diktafon og et lappesystem, sier forfatteren til NTB.

Vintersola står lavt, og hun snakker dempet over kaffekoppen. Norge har vært et andre fedreland for henne siden 2010. Nå er hun etablert her, med kjæreste og barn.

– Min norske tilværelse startet med Skrivekunstakademiet i Bergen, det var her det løsnet for meg skrivemessig, sier Reffstrup.

Som siden ble antatt av Forlaget Oktober, og fikk utgitt førsteromanen sin i 2016. Med nye «Jernlungen» har Reffstrup gått enda lenger i sin fabulering rundt tid og rom – og underlige forbindelser.

– Romanen startet med at jeg så for meg en liten og sårbar kropp, liggende i en jernlunge; denne eldste formen for respirator. Vi fikk en effektiv vaksine mot polio på 50-tallet, men før det var det mange barn og unge som ble rammet. Noen av dem ble lagt i en slik jernlunge, og noen av dem ble etter hvert friske. Andre døde – og noen ble holdt i live ved hjelp av maskinen i lang tid, sier forfatteren.

Som et edderkoppnett

Selv med sin gode fantasi kunne ikke Reffstrup forutsett det som skulle ramme verden i 2020. Plutselig gikk vi alle rundt med en stor frykt for at pusten skulle svikte oss. At vi gispende i dødsangst skulle bli nødt til å få hjelp til å puste.

– Jeg var jo godt i gang med denne romanen da, og plutselig kom verden så nær, sier Reffstrup, som forklarer at hun skriver intuitivt.

For det kommer et punkt i fortellingen der karakterene løsriver seg og begynner å leve sine egne liv.

– Da må man slippe taket og bare følge med, smiler hun – og forteller at det snart dukket opp en annen skikkelse foran henne på skjermen, som skulle bli vel så sentral for romanen.

Første del, om jenta i jernlungen, utspiller seg på epidemisykehuset Blegdamshospitalet i København på begynnelsen av 1950-tallet. I andre del av boken blir vi tatt med til et barnehjem for gutter i Budapest når kalenderen viser 1913–1917. På barnehjemmet i den store skogen vokser det opp et barn som ikke er helt som de andre.

Det skal vise seg at de to hovedkarakterene er forbundet med hverandre på tvers av tid og rom. I hver sin tid bærer de på den samme brennende lengselen etter frihet og det å puste fritt. Jenta kan ikke leve utenfor den massive jernlungen, hun er en fanget i en metallisk verden og drømmer om nærhet. Det gjør også barnet på barnehjemmet, som på sin side er begrenset av denne lille verdenens strenge regler og normer.

– Jeg har gjort research på poliopasienter, og på hvordan det så ut i Østerrike-Ungarn, og i København, i tiden for fortellingen. Men jeg har også tillatt meg å fantasere fritt, jeg synes Virginia Woolf sier det så fint: Fiksjon er som et edderkoppnett. Det følger sitt eget mønster – men det må likevel være festet til virkeligheten.

Sjelevandring

Kirstine Reffstrup har vokst opp med HC Andersens eventyr, og med Karen Blixens fantasifulle fortellinger.

– Det er noe magisk ved boken. Den kan se så stille og ubetydelig ut, men i det øyeblikket du åpner permene og leser, så strømmer det ut nye stemmer. Bøker gir deg muligheten til å reise og leve ut flere liv, og det er nok dette som er grunnen til at jeg skriver. At fortellinger er grenseløse og byr på uendelige muligheter.

For Agnes i jernlungen blir også fantasien og tankens kraft avgjørende. Hun er midt i en brytningstid, på vei mot å bli voksen, og hun finner nye måter å bevege seg på. Kall det sjelevandring. Kall det drøm. Eller innlevelse.

– Man kan lure på dette med menneskers innlevelsesevne. Det er som om vi alle bærer på en slags felles, gammel hukommelse som gjør oss i stand til å fatte mer enn det vi har erfart, sier forfatteren. Som lar karakteren Agnes demonstrere det unge menneskets vitebegjær, livslyst og evne til å tilpasse seg. Dermed blir ikke fortellingen uten lys og håp.

– Og etter hvert betrakter hun nesten jernlungen som en slags mor. Det er jo også her Agnes får det hun trenger for å kunne leve. Jernlungen, i all sin kjølige framtoning, gir henne paradoksalt nok både trygghet, varme – og omsorg, det er den som sørger for å holde henne i live, sier Reffstrup. Som synes «det å puste fritt» handler om mer enn det mest åpenbare.

– Får man egentlig puste fritt dersom man ikke kan være den man egentlig er? Dette er også noe romanen på alle måter tematiserer, slår hun fast.