Klar for Øyafestivalen – selv uten å ha sluppet noe musikk ennå

For Most Likely Marlin går det i artister som Clairo, beabadoobee og Phoebe Bridgers, som hun «er verdens største fan av».

– Det er bare kule jenter på gitar og bass! Det er det som passer meg og som jeg kan relatere meg til. Og så synes jeg jenter lager sykt bra musikk! Om det er lov å si. Jeg tenker at de som har klart å komme dit de er, virkelig har måttet jobbe for det. Jeg har vært bransjejente lenge, jobbet i plateselskap og musikkbransjen og booket mine egne festivaler. Da så man dette veldig tydelig.

Most Likely Marlin har ikke tenkt så mye over det når hun selv spiller, for i hennes gjeng er fordelingen grei.

– I Bo Milli er vi to jenter og to gutter. I det andre popbandet jeg spilte i var det én gutt og resten jenter. Så jeg merket ikke så mye til det selv. Men jeg skal kanskje ikke si noe – for jeg har nå tre boys i mitt eget band, sier Malin Isabel Disco Guleng, som er det sivile navnet hennes.

Ikke utgitt

Egentlig skulle hun vært døpt Marlin – men faren hennes synes det «ble litt dumt» fordi de bodde i rulle-r-land i Bergen. Han skulle bare visst hvor godt avkommet kom til å like det særegne.

Hun er en fremadstormende ny artist, som i august entrer Øya-scenen for å spille låter som foreløpig ikke er utgitt. For hun er i full gang med å spille inn sin første EP-utgivelse – med Mikhael Paskalev som produsent.

– Jeg har visst lenge om ham og hans gjeng, og syntes de er verdens kuleste musikkfolk. Jeg var på Blå i fjor sommer og hadde en demo klar – som egentlig var til opptaksprøven til musikkteknologistudiet på NTNU. Jeg spiller bass i et annet band med en som kjenner Mikhael, og etter tre øl turte jeg å sende ham en melding på Instagram som lød «haha, vil du høre en demo?».

Tilbake kom meldingen om at det «var veldig fett» og at han ville jobbe med henne. Nå er hun i gang med debut-EP-en, som skal gis ut på Braveheart Records, som han driver sammen med Jonas Alaska og Billie Van.

Måtte grine litt

Selv synes hun det er rart å snakke om musikk som ennå ikke er utkommet. Første singel kommer først etter Øya, med mer utover høsten.

– Det blir veldig gøy – og veldig rart. Jeg har aldri sluppet musikk før. Det er låter jeg har skrevet hjemme som jeg tar med i studio og spiller inn.

Ikke lenge etter at hun både hadde fått plateselskap og bookingagent, kom invitasjonen til å spille på Øya. Riktignok på den minste scenen, Biblioteket, men like fullt er Most Likely Marlin ganske ellevill av glede. Det var allerede klart at hun skulle til Øyafestivalen i august med bandet Bo Milli, der hun spiller bass.

– Det føltes som det største vi kunne gjøre i festivalsommeren. Etter å ha fått bookingagent etter at jeg gjorde min første sologig på Oslo Indiefest i mai, tenkte jeg på å sende en mail om jeg kunne spille på Klubbøya eller Camp Øya. Men så ringte agenten meg for et par uker siden og sa «vil du spille på Øya?». Jeg trodde han bare tøyset med meg, men så fortalte han at jeg hadde fått tilbud om å spille på Bibliotek-scenen. Da måtte jeg ringe kompisen min og grine litt.

Musikalsk heksegryte

Da kom også nervene. For når Most Likely Marlin er bassist i Bo Milli, gjør hun «bare det hun får beskjed om» med andres låter. Nå skriver hun sangene og «står for alt».

– Det er sårbart. Jeg merket at jeg ble veldig mye mer nervøs da jeg skulle levere på min egen konsert. Nå har jeg vært veldig heldig som har fått spillejobb på Øya før noen har hørt musikken min, så nå må jeg bare levere!

Hun byr på melodibasert musikk, med tekster som handler om vennskap og ting som opptar henne. «Litt coming of age-aktig», forklarer hun om sin indiepop.

– Jeg føler jeg bare har kastet alle tingene jeg liker oppi en heksegryte og håpet det kommer noe kult ut av det. Bråkete gitar, kule trommer. Samtidig vil jeg at det skal være fine akkorder og melodier, og samme nærhet som i akustisk musikk.

Ikke for streng

Den nybakte artisten er opptatt av at hun ikke må være for streng med seg selv. Hun driver med musikk «fordi det er det gøyeste jeg vet». Det vil hun ikke miste.

– Man skal ikke trenge å skrive seg i hjel før man prøver seg i studio. Dette er de første låtene jeg har skrevet, jeg har ikke hundre liggende som jeg ta av. De er gode nok til at jeg kan gi dem ut. Jeg kunne vel spilt bedre på Øya neste år, men det gjelder å ta sjansen. Jeg har ingen manager som stopper meg!

Musikerkarrieren er nemlig bare to år gammel. Før gikk det i fotball, så korps, før hun fant gitaren og ble selvlært. Bassen kjøpte hun i koronatiden, og la ut resultatet på Instagram.

– Da fikk jeg en melding fra en jente som trengte bassist til bandet sitt. I vårt første møte måtte jeg forklare at jeg «egentlig ikke kan spille bass», men hun mente det bare var å lære.

Dermed øvde hun som besatt og kom inn i musikken på den måten, der mange av musikervennene hun henger med har spilt konserter siden de var 14.

– Jeg må spille konserter for å bli god til å spille konserter. Jeg kan ikke holde igjen!

Studio med Bendik

Fordi tiden ikke strakk til der hun pendlet til Oslo og Bergen for å spille, droppet Most Likely Marlin ut av musikkteknologistudiet i Trondheim som var drømmen hennes. Hun ble også tatt ut som lærling i Gramarts gjeve nye mentorordning for kommende musikkprodusenter – med Bendik som sin mentor.

– Jeg gikk ett år der, men de er strenge med oppmøte og prioriteringen min ligger på å lage egen musikk. Jeg er blitt mye bedre til å produsere selv. Bendik har også gått musikkteknologi, så vi var på en måte to generasjoner derfra. Man føler seg fort alene i en produsentverden når man er jente. Nå skal vi to ha studio sammen – i Bergen, røper Most Likely Marlin.

Mikhael Paskalev om Most Likely Marlin:

«Malin møtte jeg i gjengen til Bo Milli på konsert og klarte faktisk å si at hun ser ut som en rockestjerne idet vi hilste på hverandre. Det ble veldig tydelig at magefølelsen stemte da Malin sendte oss musikken og det var latterlig bra, personlig, særegent og absolutt verdig en rockestjerne».

Øyafestivalen om Most Likely Marlin:

«Most Likely Marlin er bestevennen din fra en tenåringsfilm. Hun som ser ut som en alveprinsesse, ler altfor høyt, søt på retroskøyter og dekorerte veggene med Messi-plakater på rommet sitt. Musikken hennes er et planetsystem av glitrende, gitardrevet indie som får hjertet til å ta salto. Hun elsker Phoebe Bridgers, minner mer om Clairo, men høres mest ut som seg selv».