– Jeg har fått tilbakemeldinger fra godt voksne karer, som har felt noen tårer mens de leste

Alt for å skrive «Uke 40», om en 18-åring som først opplever den berusende forelskelsen – før han stup-lander, og må ta et dønn vanskelig valg: Om han skal ta ansvar for et spedbarn, et barn med hans DNA, eller om han skal følge fremtidsdrømmene og planene sine.

Det var med boken «Dby» (2009) at Taran Bjørnstad virkelig meldte seg i det som på det engelskspråklige bokmarkedet omtales som young adult-sjangeren. Kort fortalt er dette bøker som har unge karakterer i hovedrollen, og som har både unge og voksne som naturlig målgruppe.

Tenk på TV-seriene vi ser på Netflix og HBO, hvor ofte handler ikke de om unge mennesker i livspregende faser? Det er det samme med «Uke 40», det er en roman til både unge og godt voksne lesere.

– Jeg har fått tilbakemeldinger fra godt voksne karer, som har felt noen tårer mens de leste «Uke 40», det er noe med å komme så tett på de store følelsene igjen, sier forfatteren.

Uvanlig historie

I «Uke 40» lar hun oss følge Even. Han går siste året på videregående, satser på NM-kvalifisering i klatring, planlegger russetiden og skal snart på sesjon. Han lever sitt beste liv – og verden ligger åpen.

Et møte med den litt eldre Iben endrer imidlertid alt. Han blir hodestups forelsket, og det oppstår intense følelser. Men hvorfor trekker hun seg plutselig, hvorfor er hun så omskiftelig og hvorfor svarer hun ikke når Even prøver å få tak i henne?

– Even kastes inn i en berg og dalbanetid med opp og nedturer. En fortærende forelskelse som ender med kjærlighetssorg, inntil han får sjokkbeskjeden om at den første og eneste natten de lå sammen, så ble det unnfanget et barn – og at han selv er den eneste forelderen med omsorgsevne.

– Unge jenter som må kombinere et utdanning- eller jobbløp parallelt med å få barn; det er ingen uvanlig historie. Mer sjeldent er det at en ung gutt, på terskelen til voksenlivet, må ta det ansvaret alene. Det var en spennende ferd å legge ut på som forfatter. Jeg har tenkt på denne historien lenge, og da jeg kom i gang var det som om fortellingen om Even bare hadde ventet på å bli fortalt. Den lå klar, sier forfatteren.

Ekstremsituasjon

For riktig å få tak i Even, som hun skriver om i førsteperson, har Bjørnstad gått grundig til verks. Hun fikk kontakt med en 19-åring på Vestlandet som har stått i mye av det samme som hennes romankarakter.

– Selv om hans fortelling ikke er lik Evens, er mange reaksjoner hentet fra min virkelige kildes skildringer av hvordan han opplevde det å bli pappa i svært ung alder. Unge menn på den alderen har naturlig nok helt andre forventninger til livet, det er helt fjernt for dem å skulle ta foreldreansvar. Det oppleves kanskje umiddelbart som noe som bare ødelegger livet. Som Even sier; et sosialt selvmord.

– Men så ser vi altså at mange jenter klarer det, og jeg ble interessert i det etiske rundt en slik situasjon. Pliktetikken. For har ikke unge menn det samme ansvaret?

Bjørnstad sier vi i vår del av verden sjeldnere opplever at noe fullstendig ukontrollert «slår ned» i livet vårt – og forandrer kursen i livet. Vi kan ofte planlegge og svinge utenom det vanskelige, sier hun, og skyter inn:

– Men her er det ingen vei utenom. Et lite menneske er på vei, og noen må ta seg av det. For Even oppleves det som en ekstremsituasjon. Han føler valget står mellom han selv, og barnet.

– Men det hjelper at han er en person i livet som i tidlig alder måtte akseptere noe virkelig tøft. Even har en venninne som er rullestolbruker, og hun skal vise seg nyttig i den krisen som nå folder seg ut foran ham, fortsetter hun.

Forsket på unges nettbruk

I researchfasen har Taran Bjørnstad også banket på døra til hjelpeapparatet. Hun har snakket med både barnevern og bistandsadvokater. For hva skjer vanligvis i de tilfellene der en ung mor åpenbart ikke kan ta ansvaret – mens den vordende far både har godt med ressurser, og et godt nettverk på plass?

– Kan man da likevel vippe mot at barnet bør i fosterhjem, eller blir en ung far automatisk ansett som hovedomsorgshaver? Og hva med den blivende faren? Er hans meninger vektige? Slike ting var spennende å finne ut av – og svarene gir seg ikke alltid selv, sier forfatteren.

Bjørnstad er egentlig medieforsker av yrke, og det var også slik ung voksen-relatert tematikk kom til å bli hennes «bane». Det startet med kvalitative studier på unge og nettbruk.

– Ut av denne forskningen kom både sakprosaboken «Nettsvermere» og romanene «Flaut» og «salto». Etter det var det ingen vei tilbake. Ung voksen-tiden er inspirerende, det er de store endringene og pregnings-øyeblikkenes tid. Researchen i seg selv er inspirerende, synes jeg, ikke minst den tidlige fasen – da alt er relevant. Det er bare en brøkdel av den som blir brukt i romanene.