Høythengende pris til Kajsa Næss: – Jeg har prøvd å lage en film som er morsom, interessant, vakker og emosjonell

­Filmen har virkelig truffet både publikum og anmeldere. Den har fått usedvanlig mange sekser-terninger, blitt sett av både store og små – og den har fått innpass på mange av verdens fineste filmfestivaler.

Regissør Kajsa Næss fikk tirsdag kveld den høythengende Edith Carlmar-prisen under Kosmorama Filmfestival i Trondheim, og dermed er hun enda et laurbær rikere.

– Edit Carlmar har vært veldig viktig for norsk filmhistorie. Hun var en pioner, og det tok henne mange år å bli anerkjent og kanonisert. Vi som lager animasjonsfilm kan oppleve at vi ikke blir tatt helt på alvor som filmkunstnere. Så det å få en pris som går til meg som regissør, er veldig stort og inspirerende, faktisk, sier prisvinneren.

– Hvordan er standingen for kvinnelige filmskapere i Norge nå – sammenlignet med for noen år siden, Næss?

– Det har vært mye oppmerksomhet rundt likestilling i filmproduksjon, blant annet når det gjelder fordeling av produksjonspenger. Det har hjulpet til med å normalisere tanken om at flere må få prøve seg – og viktigheten av å fremme flere typer stemmer. Jeg tror nok at det er enklere enn det var. Og det er også mange flere film- og TV-produksjoner nå, som dermed gir flere sjansen til å prøve seg.

Mannsdominert

Næss mener dermed å se at kvinnelige regissører står sterkere nå enn for noen år siden, men hun er samtidig rask med å skyte inn at kampen langt fra er over.

– Vi trenger også flere regissører og fortellere fra seksuelle minoriteter – og vi trenger regissører med innvandrerbakgrunn, med nedsatt funksjonsevne eller fra lavinntektsfamilier. Norsk filmbransje er fremdeles tydelig homogen, mener hun. Og sier at animasjonsfilmbransjen har en vei å gå i så måte.

– Det er et felt som har vært svært mannsdominert, særlig blant regissører og fagsjefer, men vi ser at det skjer en endring. I år er også en av de oscarnominerte animerte spillefilmene regissert av en kvinne. Filmen heter «Turning Red», og er regissert av Domee Shi – som også har et sterkt kvinnelig team av produsenter, manusforfattere og designere med seg.

Sin egen vei

Næss forteller NTB at hun på mange måter har gått sin egen vei – og stått litt på siden av den etablerte filmbransjen.

– Vi er fire damer som eier og styrer Mikrofilm, og vi har nok opplevd oss selv som en gjeng. Vi har alltid jobbet hardt, og jeg har aldri følt at jeg er blitt forbigått eller undervurdert fordi jeg er kvinne. Men dette gjelder jo ikke for alle, andre kan oppleve at det er mekanismer som favoriserer menn eller mannlig bekjentskap. Det at jeg har eid mitt eget selskap sammen med andre kvinner som jeg liker å jobbe med, har gitt meg en unik plattform, slår hun fast til NTB – og skyter inn:

– Det var nok hardt å drive et lite animasjonsstudio som produserte kortfilm da vi hadde små barn, og det er hardt og vanskelig å lage film. Men jeg har aldri latt meg stoppe av at jeg er kvinne. Jeg har hatt et sterkt kvinnelig og mannlig fellesskap rundt meg, og jeg har fått jobbe med utrolig mange flinke og interessante folk – av alle slag.

– Men jeg har også jobbet ute i Europa, hvor jeg har fått føle litt mer på at det er tydeligere forskjell på kvinner og menn. Det har vært en merkelig, men også øyeåpnende erfaring, slår hun fast.

Voldsom appell

Med langfilmen «Titina» har Næss opplevd å nå svært langt ut, og stadig får hun fine publikum-tilbakemeldinger.

– Jeg opplever at publikum ofte blir overrasket over hva de har sett. De forventet kanskje å se en litt artig animasjonsfilm om en hund som reiser i luftskip til Nordpolen, men det er ikke den filmen jeg har laget.

For aller første gang inviterte Tokyo Anime Award Festival en norsk kinofilm inn i konkurranseprogrammet. For Næss, som bar på en stor drøm om å få vise filmen nettopp her, var det stor stas at «Titina» fikk innpass. Samtidig understreker hun at små filmfestivaler og visninger kan gi tilsvarende «kick».

– Hvert publikumsmøte er inspirerende, slår hun fast. Og tror fulle kinosaler for «Titina» verden over vitner om en historie som er universell.

– Det er en historie om vennskap, svik, skuffelser og ambisjoner, noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg opplever at det er mange som er overrasket over hvor emosjonelt de reagerer på historien, og hvor grepet de blir av å se dokumentaropptakene fra ekspedisjonen.

– Det er både en underlig, finurlig og dramatisk historie. Både morsom, rørene og trist, sier hun.