Har fanget samtiden – og Oslopulsen – med sin første roman

For i motsetning til bokheltinnen Bridget Jones, som følte på både giftepress og babypress da hun ankom bestselgerlistene på 2000-tallet, er Lina Breidabliks romankarakter av en annen støpning.

Ingen Mr. right – eller baby – er i sikte, og snart må hun flytte. Jobben har hun heller ikke akkurat «giftet seg med», men det stresser henne ikke nevneverdig. Hun har dager i flyt med tilværelsen, det er mye indre refleksjon, artige folk og humoristiske observasjoner. Hovedpersonen har dette skakke blikket som liksom ser verden litt utenfra, og alt blir både litt selvfølgelig, og litt absurd på én gang.

Videre er det en skikkelig Oslo-roman Breidablik har skrevet, for en ny generasjon. Det er kok i badstua ved Langkaia, det er fest i bakgården og klokkene på Rådhuset spiller «Vi skal ikkje sova bort sumernatta».

Romandebutanten selv innrømmer at hun har skrevet fram en karakter som ikke er så ulik sin skaper.

– Jeg trives også godt med det midlertidige – følelsen av at alt er litt åpent. Akkurat nå har jeg ramlet inn i «Praktisk info»- redaksjonen til Jon Almaas, og jobber med research der. Det passer meg fint nå, fortsetter den ferske forfatteren – som svarer slik på spørsmålet om hvordan hun fant skrivingen:

– Jeg har alltid likt å skrive, jeg skrev noen veldig lange stiler i sin tid. Men det tok tid før jeg forsto at dette er noe man kan drive med. Først ble det noen fornuftsvalg, som sosiologi-studer. Men på Gyldendals skriveskole i 2021 var det noe som løsnet.

På skriveskolen skrev Breidablik fram små tekster, og en av redaktørene mente å skimte en hel roman dersom disse bruddstykkene ble satt sammen. – Det kom som et lite sjokk på meg. Men det var et morsomt sjokk, altså, og nå er det visst blitt en roman ut av det, smiler debutanten.

Forventningspress

I boken leser vi at det rundt romankarakteren skjer mye såkalt etablering. Når hun tar seg en tur hjem til hjembygda, merker hun at folk kanskje har forventninger til henne som hun ikke innfrir, og de spør henne hva hun egentlig bedriver tiden sin med, der borte i Oslo.

Karakteren i «Heime Aleine» har nemlig bikket 30. Da begynner mange å kjenne på boligkjøp-press, få seg fast jobb-press, finne seg en livspartner-press – og for kvinner er det kanskje nå den biologiske klokkas tikking blir hørbar.

– At et spørsmål om barn kan treffe en nerve, forstår jeg godt, det er noe som er veldig stort og personlig, og noen går kanskje rundt med mange grublerier rundt dette, sier forfatteren. Som selv har en ganske usentimental tilnærming til «forplantningspresset».

– Ikke alle trenger å få barn, men jeg synes det er kjempefint at mange andre setter unger til verden. Selv opplever jeg ikke spørsmål rundt barn som vonde eller rare. Tvert imot tenker jeg på det som noe naturlig, det er en så pass basal ting, dette med å føre slekten videre, sier Breidablik, og skyter inn:

– Og prøv å snu litt på det, tenk deg at ingen spør om du skal ha barn. Det er kanskje ikke akkurat et kompliment.

Får kontroll

I boken lærer vi at hovedpersonens beste venn, Peter, har «ting på stell», som vi liker å kalle det. Han er lege, han har leilighet – og han skal bli far.

– Men han strever jo ikke noe mindre med tilværelsen av den grunn, han føler seg rett som det er ganske lost der han går rundt i legefrakken sin. Og det tror jeg alle gjør innimellom, enten du er sånn eller slik, fortsetter forfatteren. Som mener man kan plukke mange små budskap ut av boken hennes, som består av tekster som hver for seg ofte kan leses som små noveller.

– Og moralmessig, er det noe du dypest sett vil si oss med «Heime aleine»?

– Tja, da er vi kanskje tilbake til dette med midlertidighet. Kanskje er det dette midlertidige som er det mest bestandige, tross alt, og det går det jo an å finne en slags ro i. For når man tenker over det, så er det egentlig umulig å «lande» noe som helst; alt er i forandring, alt mulig kan egentlig skje.

– Så hvorfor ikke heller ta det litt rolig – og ikke stresse sånn med alt man tror man må skynde seg å oppnå.