Frode Alnæs om valget han tok som tenåring: – Noe klaffet der

­– Jeg mistet håret som 11-12-åring av en hårsykdom. Jeg fikk valget av moren og faren min: Jeg kunne få enten en platespiller eller en gitar som trøst. Jeg valgte selvfølgelig gitaren, og den ble min venn. Den ble min påle i livet, sier Frode Alnæs:

– Det viste seg å være et livsvalg. Kursen min var staket ut da, for ikke noe annet gjaldt. Jeg ble helt hekta. Jeg er ikke veldig religiøs, men noe klaffet der. Siden har gitaren vært min venn i nøden når livet har gått meg imot – og ført meg videre på en merkelig måte.

Alltid med ham

Men det er ikke bare når livet går ham imot at gitarene betyr mye for ham. Nei – det er bortimot hele tiden.

– Jeg har alltid en gitar nær eller på kroppen uansett hva jeg gjør – om det så er at jeg ser Dagsrevyen.

Gitaren er nærmest som en forlengelse av personligheten, hevder Alnæs:

– Og kanskje var den også et våpen i starten: Kanskje måtte jeg hevde meg litt for ikke å bli mobbet.

For den unge Frode ble raskt flink – og sett opp til. Når vennene var ute og spilte fotball, satt han på gutterommet med en Yamaha-gitar med nylonstrenger. Han spilte i band og sto på, men medgir i dag:

– Jeg gikk med parykk i 16 år.

– Gratis image

Han kastet parykken dagen før han skulle spille på Spellemannprisen med Dance With A Stranger, som akkurat hadde kommet med debutplaten – og vant en gjev harpe.

– Da fikk jeg et gratis image, det var skjebnen, det også, sier han tørt i dag – 35 år senere. Som Alnæs skriver på hjemmesiden sin:

«Fra å ha vært en anonym person med parykk, ble jeg over natta en kjent skalla person. Jeg tror jeg brukte to år på å finne meg sjæl igjen». Overfor NTB utdyper han:

– Noen mister litt av håret av alopecia, andre mister alt – som meg. I tenårene, på vei inn i puberteten, fikk kompisene hår både sør og nord, mens mitt forsvant. Det har jo med identiteten din å gjøre. Det jeg kan si i ettertid, er at det har vært en god erfaring på mange måter å leve med et handikap som ikke er et handikap.

Foreldrene støttet ham veldig, minnes han.

– Jeg kommer fra en tranfamilie, faren min var forretningsmann. Likevel syntes de jeg skulle holde på med det jeg likte. Og det var gitar.

Første gitarplate

Men selv med så lang musikalsk fartstid som Frode Alnæs har hatt, har han aldri gitt ut en ren gitarskive. Riktignok vanket det en instrumentalskive i 2016, men der var han ikke alene – slik han nå er å høre på albumet «Mine venner i nøden».

– Det var bare meg og musikken. Bare meg og gitarene i studio i Lillesalen i Oslo Konserthus, sammen med en tekniker.

– Jeg øvde litt på forhånd, og så var det bare å spille. Det er den første rene gitarplaten min, som jeg burde gjort for lenge siden, sier mestergitaristen.

Tittelen skriver seg fra sist gang gitarene trøstet ham på ny – og det var under koronapandemien, da hele musikkbransjen stoppet opp.

– Kona mi filmet mens jeg spilte små snutter på forskjellige naturperler, både på Nordmøre og i Østerdalen. De ble populære på Facebook , der vi la dem ut hver lørdag. Da fikk jeg ideen om å gi dem ut på plate, og vi beholdt tittelen.

Svak for bittersøtt

Alnæs sammenligner det nye albumet med en novellesamling.

– Som låtskriver har jeg alltid vært glad i det melodiøse, det bittersøte. Noe av de vi la ut var gammelt, snutter som jeg har spilt på konsert med Dance With A Stranger, men aldri utgitt. Eller ting jeg laget da jeg gikk på jazzlinjen. Andre er nyere.

Han samler uavlatelig på ideer og låtskisser. Når musikkideene kommer, spiller han dem inn på iPhonen sin. «Gullet mitt», kaller han de små snuttene det resulterer i – og som han tar vare på. Og røper en noe snodig vane:

– Jeg hører bare på meg selv når jeg kjører bil, for da setter jeg på dette!

– Har du møtt andre gitarister som har det på samme måte?

– Ja, det har jeg. Men jeg vet ikke om de er så ekstreme som meg. Det er en spesiell gruppe mennesker. Man er rett og slett veldig dedikert.

Skinnjakke og gigbag

Om han hører på andre gitarister?

– Dissekerer du tonene jeg spiller, vil du jo høre hele gitarheltverdenen min.

Alnæs har opp igjennom hørt på jazz- og bluesgitarister så vel som de obligatoriske, Jeff Beck og Jimi Hendrix. Han har vært innom så mye og så mange at han betrakter seg som en summa summarum av dem alle.

– Jeg har funnet min tone, håper jeg.

Akkurat som han selv ikke blir lei av gitarer, tror han heller ikke andre blir det.

– Det har vært perioder hvor gitaren har blitt dømt nord og ned. Vi var mange gitarister som måtte stille opp i NRK for å forsvare gitaren, etter at Håkon Moslet hadde erklært at «gitar var helt ute». Men den kommer igjen – den forsvinner aldri. Når vi kjører rundt i Norges land på vei til spillejobb og tar en stopp, så dukker det alltid opp en ungdom med svart skinnjakke og en gigbag på ryggen på vei til øving.