Forfatter med advarsel: – Glemsel er farlig

­– Å lese om folk som spiser ormer og gress for å overleve, som ble skutt eller arrestert for å ta en håndfull korn fra åkrene de sådde og høstet – eller høre om foreldre som ble tvunget til å se barna sine dø av sult … Det var vanskelig, men nødvendig.

Det sier forfatteren bak romanen «Minnevokteren fra Kyiv» om researchen hun gjorde. I fjor ble resultatet, en romanen som skildrer en smertefull del av Ukrainas historie, en av de store snakkisene under bokmessa i London.

Erin Litteken skriver nemlig om livet under holodomor, et ord som brukes om en hungersnød som rammet den ukrainske sovjetrepublikken i årene 1932–1933. Lenge har det vært ulike syn på hvorvidt hungersnøden kan omtales som folkemord – og om sultkatastrofen var en konsekvens av villet politikk, eller om den kom som en forlengelse av dårlige kår og feilslått politikk. Men i dag anerkjenner mer enn 20 land – samt EU-parlamentet – holodomor som folkemord.

Da en ung Litteken fikk høre om hendelsene via sin ukrainske oldemor, som bodde hos dem da hun var barn, gjorde det sterkt inntrykk.

– Det var ikke en naturlig hungersnød som bunnet i insektangrep, syke avlinger eller værrelaterte problemer. Dette var en menneskeskapt katastrofe som skulle slå ned motstand mot Stalins kollektivisering av jordbruket, framholder Litteken. Hun sier at da grensene ble stengt, og strenge straffer innført, ble Ukraina en gigantisk dødsleir.

– På grunn av tragediens natur, og all fortielsen i ettertid, vil vi aldri få full oversikt over hvor mange som faktisk døde. Men nye studier anslår at nesten fire millioner mennesker døde – det vil si én av åtte ukrainere.

Måtte avlyse

Selv om Littekens egen familie ble forskånet fra sultedøden, da de befant seg i et område der ting var bedre stilt, var likevel de mange samtalene med oldemoren en viktig del av brikkene da forfatteren tok fatt på skrivingen.

– Hun fortalte historier fra overlevende, og hun husket mange ting fra livet før de kom til Amerika. Men jeg kan ikke gå i detalj, i fare for å ødelegge lesingen for folk, men jeg kan si dette: En stor del av Katyas personlige reise er basert på min oldemors liv. Jeg baserte også bestemorskarakteren Bobby på minnene mine om oldemor. Alle opplevelsene hun og den lille jenta Birdie deler – å lage mat, plante blomster, spille kort – er inspirert av verdifulle minner jeg har fra tiden med min ukrainske oldemor.

Forfatteren selv har ikke fått besøke Ukraina.

– Dessverre måtte mine planlagte turer til Ukraina kanselleres, først på grunn av korona – og deretter på grunn av Russlands invasjon. Men håpet lever: Grand-onkelen min og jeg har fortsatt planer om å reise sammen så snart vi kan, slik at han kan vise meg landsbyen der han og bestefaren min ble født – og hvor de bodde med oldeforeldrene mine før de kom til Amerika, sier hun.

– Hjerteskjærende

I «Minnevokteren fra Kyiv» møter vi jenta Katja, som opplever at hver dag blir utrygg. Det samme opplever ukrainere i dag, og forfatteren sier det har vært skremmende å se parallellene til vår egen tid.

– Det er hjerteskjærende. Etter å ha gravd i denne tragiske historien i så mange år, er det surrealistisk å se en annen versjon av den spille seg ut igjen – akkurat nå. Jeg må si at researchen min, og oldemor, har gitt meg stor innsikt i styrken og utholdenheten til det ukrainske folket. Jeg ble derfor ikke overrasket over å se hvor modig de kjemper, og hvor forent de er i ønsket om uavhengighet.

Litteken anbefaler bøker som Anne Applebaums «Red Famine», Timothy Snyders «Bloodlands» og Robert Conquests «Harvest of Sorrow», dersom man vil lære mer om holodomor. Selv har hun også vært svært opptatt av et nettsted, utarbeidet av Harvard, der statistikk, kart og lokalisert informasjon er presentert.

– Flere organisasjoner og museer jobber også for at vi aldri skal glemme det som skjedde, og det har også vært til hjelp for skrivingen. Men ingenting tegner et bilde som personlig erfaring, så jeg leste også mange førstehåndsberetninger for å virkelig få en følelse av hvordan det var. Jeg fant arkiver på nettet, med intervjuer og dokumenterte opplevelser. Og Miron Dolots bok, «Execution by Hunger», ble også viktig.

Forfatterens ønske er at alle hennes lesere skal bli kunnskapsbærere og formidlere, slik at vi skal kunne lære av historien.

– Å la grusomheter som dette forsvinne fra hukommelsen er veldig farlig. Og det er særlig viktig å forstå holodomor akkurat nå, mens Russland angriper Ukraina igjen. Det er en lang og smertefull historie, sier forfatteren.