Få kvinnelige regissører lager animasjonsfilmer: – Det er hårreisende

­– Det er enormt få kvinnelige regissører som lager store animasjonsspillefilmer. Tre prosent av europeisk animasjonsfilm har kvinnelig regissør, og det er hårreisende, sier Kristine Knudsen og er klar i talen:

– Jeg velger konsekvent kvinner hvis folk er like kompetente. Det er jeg klar på, fordi kvinner ofte får mindre fokus og det har vært tøffere for dem å komme dit.

Den norske filmprodusenten mener filmene blir bedre med økt mangfold. Hun fant frem til danske Mette Tange, som har tøylene på andre runde, «Richard Storken og den mystiske juvelen» sammen med tyske Benjamin Quabeck. Det er Tanges debutfilm som langfilmregissør. Som animatør jobbet Tange med store europeiske og amerikanske studioproduksjoner før hun gjorde som Knudsen: Vendte hjem og satset på egne fortellinger.

– Det er et ganske stort press med et 112 millioner kroners budsjett, men Mette har en fantastisk evne til å underholde, formidle og være en orkesterleder, sier Kristine Knudsen om sitt regissørfunn.

Blir bedre

Kristine Knudsen tror mange kvinner velger litt tryggere yrker en animasjonsfilmregi, og legger ikke skjul på at det handler om å tørre – og være modig, og eksponere seg for risikoen det er å lage en så stor film. Det kan være tøffe tak, der man ofrer ganske mye når man velger et krevende filmmedium som tar så lang tid. Selv var det nærmere tre år med hennes nye.

– På filmskolene er det ofte overvekt av kvinner innen animasjon, men så blir det færre når det er ut i yrkene, særlig på det kreative og tekniske. Men det å ha kvinnelige produsenter fører til at det blir flere kvinner i de andre leddene også. Det er en klar endring, men tallene taler fremdeles sitt. Det går treigere i animasjon, fordi det er stor fallhøyde med store budsjetter, som er enormt tidkrevende og krever stor teknisk kompetanse. Dermed er det et større lerret å bleke – men vi er underveis. Se bare på norske Kajsa Næss med «Titina». Vi er gode på dette i Norden, men ikke gode nok.

Kristine Knudsen var med på å starte den tyske avdelingen av Women in Animation, og på å grunnlegge produksjonsforeningen Animasjon Norge i 2018. Da hun produserte spillefilmen «Hevn» (2015), var det nesten bare kvinner foran og bak kamera. På forrige «Richard Storken»-film var det flest menn i kjerneteamet, og derfor tok hun grep nå.

– De beste teamene får du når du blander kjønn, kjønnsidentiter, ulike kulturer og internasjonal bakgrunn. Jo mer forskjellige folk du har, jo flere perspektiver får du på filmen, som blir bedre – og får en større sjanse til at den når et bredere publikum, slår hun fast.

Ha budskap

– Jeg er veldig opptatt av det at filmer skal ha budskap, sier Kristine Knudsen, og trekker frem et møte med Brenda Chapman, pioneren for kvinner i animasjon og den første kvinnelige regissør som vant Oscar for en studioanimasjonsfilm, «Modig» («Brave», 2012).

– Jeg møtte henne for mange år siden i Tromsø og hun sa «det finnes ingen tema som er for tunge eller vanskelige for familieunderholdningsfilm, om du gjør det på riktig måte». For meg er det veldig viktig at når vi lager film for et bredt publikum, må det både være hjertefølt – og ha noe å formidle. I «Richard Storken»-filmene er det særlig dette med å være del av en gruppe. Det er utrolig viktig i vår individualistiske kultur.

Mens spurven Richard i forrige film dro til Afrika for å bevise at han var en stork, skal han i den nå premiereklare oppfølgeren finne sin egen tilhørighet. Han og storkebroren kappes om å bli leder av flokken, og selv om han er den beste storken, så taper Richard kampen. Han stikker av og drar på et farlig oppdrag. Han møter på en gjeng gatespurver som undertrykkes av en fæl påfugldiktator i en ørkenby, og lærer at det handler om å finne sin plass i gruppen.

Gir fordeler

Det handler også om det multikulturelle aspektet, ifølge Kristine Knudsen. Som «fant på sin egen jobb» da hun begynte arbeidet med den første spillefilmen hun laget allerede i 2006: Hun stiftet et produksjonsselskap. I dag driver hun både, produksjonsselskapet Den siste skilling i Bergen (siden 2010) og tyske Knudsen Pictures i Berlin (siden 2006). Der er hun sin egen sjef.

I 2008 møtte hun den iranske manusforfatteren og filmskaperen Reza Memari – som klekket ut «Richard Storken»-historien, skrev manus og var en av to regissører på første film ut.

– Han baserte handlingen på sitt liv som innvandrer i Tyskland som prøvde å passe inn. Det ligger under hele historien.

I første film ut måtte Richard akseptere at han både var spurv og stork. Nå går identitetskampen videre.

– Vi er blitt et multikulturelt samfunn, noe som gjør at folk har flere identiteter. Men det å forstå flere kulturer gir også mange fordeler og styrker – som det at det gir deg flere perspektiver å forstå verden på. Det gjør en rikere.

Ta sjanser

Første film ut var en samproduksjon med fire land, nummer to med tre. Det er noe som ifølge den norske produsenten gir verdifulle tilbakemeldinger allerede under manusarbeidet.

– Det er som en tidlig stresstest for filmen, som skal fungere i mange land når det kom til forståelse av karakterene, vitsene som fortelles, slike ting, sier Knudsen:

– Når det kommer til representasjon, føler mange seg ekskludert i mediene – enten det er kvinner, identiteter i form av både etnisitet og kjønn, om du kommer fra by eller land, og sosial klasse. Folk i filmbransjen er ofte middelklasse, og man går lett til dem som har bevist at de kan jobben. Der ligger noe av nøkkelen, tror jeg – at du må tørre å stole på folk som ikke har gjort jobben så mange ganger før.