En biografi som er så spennende og variert at det hadde holdt til nok låter for resten av livet

­Derfor synes musikeren og låtskriveren Jeff Wasserman at sangtekster skal ha et slags budskap, gi en viss læring, også i dag.

– Som tekstforfatter har jeg et ansvar for lytterne – at de berøres. Derfor skriver jeg ikke kryptisk, men gjenkjennelig. Jeg vil røre ved hjertene deres, skape latter, gråt eller ettertanke. Ellers blir det bare ord.

På samme måte vil han lage tilgjengelig musikk som er akustisk, som er «ear candy» – sukkertøy for øret, i en motsats til all dataprodusert musikk.

– Når folk får oppleve instrumenter i samspill, fenges de. Folkmusikk er for folk – da er vi tilbake i hulen sammen.

Historieforteller

Norskamerikaneren en historieforteller av rang. Hans biografi er så spennende og variert – både før og etter at han landet i Norge i 1983 – at det hadde holdt til nok låter for resten av livet.

Han har vært turnémanager for sagnomsuste The Band, som han også varmet opp for. Han var midt i hippietiden og antikrigsbevegelsen under Vietnamtiden, han engasjerte seg i klimaspørsmål fra «urtiden» av, var blant publikum først på Newport Folk Festival – så på Woodstock i 1969. Her på berget var han del av bandet Gone At Last, og skrev teksten til ikoniske låter som «Everybody Needs A Friend». Han burde vært kjent – men er det ikke. Annet enn blant sine musikerkolleger.

– Jeg skriver sanger og tekster i verdensklasse, i et land der folk ikke helt klarer å ta inn engelske tekster. Det er det en viss ironi i.

Likevel er ikke den vennlige rødtoppen, som nå begynner å gråne under signaturhatten, særlig opptatt av det han kaller «selfiesanger». Det innså han da han gikk gjennom det han kaller «sin skattkiste» av sangskisser, for å finne et knippe til sitt nye album.

– Det var ikke en eneste klagende, «stakkars meg» selfiesang, konstaterer Wasserman fornøyd.

Fele og gitar

Helst forteller han andres historier. Om folk han har møtt, kjent eller som har gjort inntrykk på ham – «ekte historier». Skjønt en av sangene på den nye platen har et svært så personlig utspring. Den heter «Salvador Amador», som var navnet på den kriminelle kjekkasen som dukket opp der den unge Jeff og hans første norske kjæreste bodde i 1979.

– Jeg var gartner for en riking. Salvador Amador tok et blikk på kjæresten min og stjal henne. Det tok meg årevis å komme over det. Men navnet hans er så flott! Jeg tok en del av historien, og koblet den til en av folkemusikkens arketyper, en Black Jack Davey-sang. Dermed blir det ikke en stakkars meg-sang; for i disse gamle sangene var det alltid en læring.

Han har utforsket tradisjonsmusikk og felespillere gjennom feltarbeid i årevis. Multiinstrumentalisten startet med søsterens gitar, men lærte også tidlig å spille fele.

– Jeg har hundrevis av felelåter i hodet, jeg spilte til square dances da jeg var tenåring og lærte å spille gitar på The Guitar Workshop nær der jeg bodde.

Multigenerasjonsband

Der møtte han folkemusikkinnsamleren Frank Warner, som lærte ham alle felemelodiene, og Jeff Davis – som han fremdeles spiller med: Davis er med i Wassermans band Jeffrey's Reverie, en sekstett med multiinstrumentalister i alderen 26 til 77 år, der blant andre Anne Marit Bergheim, eks-Katzenjammer, spiller.

De kom først sammen for å livefremføre musikken fra Jeff Wassermans akustiske 2018-album «The Meeting of the Waters», spilt inn med Paul Brady, Andy Irvine og Jonas Fjeld. Nå er bandet å høre på utgivelsen «We Shall Dance Again».

Dette er Jeff Wassermans tredje egne plate, etter debuten med «Jeffrey & The Free Radicals» i 2009 med selskap av Garth Hudson, Cindy Cashdollar og Brennen Leigh. Som alltid går det i et akustisk lydbilde på hans egne innspillinger.

– Jeg graviterer mot folk- og singer/songwriter-sjangeren; det er det som kommer ut. Men egentlig er det bare to typer musikk: God og dårlig. Jeg vokste opp i en tid der radiostasjonene spilte alt, der Led Zeppelin og Bob Dylan og jazz var å høre om hverandre. Festivalene var det samme. Nå er vi blitt så fragmentert, preget av algoritmene.

Evig reisefot

Jeff Wasserman noterer seg for over 300 sanger i TONOs register, og har med sanger på 75 album. Med en slik instrumentalistbakgrunn, hvorfor ble han den prisbelønte og Spellemann-nominerte sangtekstmesteren som så mange tyr til?

– Det bare ble slik: Jeg fikk så mange oppdrag om å skrive tekster at jeg ble veldig god. Gjør du noe 10.000 ganger, blir du god.

Da T-Bone Burnett (du vet – han som sto for filmmusikken til «Oh Brother Where Art Thou?», «Cold Mountain» og «Walk The Line») skrev albumnotatene til forrige skive, lød det: «En manns reise til hjertet av amerikansk musikk, og hans reise tilbake for å lage sin egen».

– Amerikansk musikk, som jeg hadde med meg i bagasjen hit, var i sin tid et produkt av europeisk og afrikansk musikk. Så ble jeg ble påvirket av musikken her i Skandinavia. Det er som om jeg har vært på en reise helt siden jeg forlot USA.

Tidlig klimaaktivist

Jeff Wasserman er evig nysgjerrig, og prøver «å holde horisonten åpen», som han sier. Dagens unge klimaaktivister vekket aktivistgenet i ham, og nå engasjerer han seg på ny.

– Jeg ga opp i mange år. Det er så mye å kjempe for, og noen ganger er det som å prøve å snu et tankskip med fingeren, sier Wasserman, som stiftet sin første «økologiske aksjonskomité» som 17-åring for å stoppe oljeutslippene som skadd fuglelivet på havnen i hjembyen på Long Island, New York.

Derfor er låten «They Only Asked For Love», som han skrev sammen med Knut Reiersrud for flere tiår siden, med på det nye albumet. Omskrevet og oppdatert med det han kaller en «klimakatastrofeprotest-versjon» av «He's Got The Whole World in His Hands». Og derfor har Wasserman engasjert seg i låtskriverorganisasjonen NOPAs grønne arbeidsutvalg – som ser på karbonavtrykket til artister og produsenter.

– Men når så mye i verden er skremmende, så prøver jeg å huske det moren min alltid sa til meg: «Husk på å lukte på blomstene». Det er så lett å grave seg ned, melankoli er et godt drivstoff.