Dokumentaraktuell stjernefotograf: – Albumet er et vidunderlig lerret

­David Bowie, Tom Waits, Keith Richards, Leonard Cohen, Iggy Pop, Johnny Cash, PJ Harvey: Hvis de har både kred og kommersappell, er sannsynligheten stor for at Anton Corbijn har fotografert dem.

Den 68-årige nederlenderen er viden kjent for uttrykket som sitter som støpt til mollstemt rock'n'roll: svart/hvitt, høy kontrast, spillet mellom det fokuserte og ufokuserte.

– Jeg har alltid ment at «stil» er den manglende evnen til å gjøre noe på annen måte, sier Corbijn da NTB møter ham i New York.

Minneverdig coverkunst

Anledningen er dokumentarfilmen «Squaring the Circle». Her skildrer Corbijn Hipgnosis, det britiske designkollektivet som er enda mer berømt for plateomslag-produksjonen sin. Pink Floyd, Led Zeppelin, Paul McCartney og Peter Gabriel er bare noen av artistene det har hjulpet med imaget.

Corbijn ble bedt om å regissere av grunnleggeren Aubrey «Po» Powell – og skal ha slått til umiddelbart.

– Hipgnosis-guttas styrke var at de lot ideen avgjøre. Siden fant de ut hvorvidt den skulle realiseres som illustrasjon, fotografi, maleri eller hva som helst, forklarer han.

– Da jeg vokste opp, opplevde jeg platecoverkunsten som veldig meningsfylt. Nå er den selvsagt på vikende front, men det er grunn i seg selv til å minne folk om at den fortsatt er viktig og vakker, utbroderer Corbijn.

Åpenbart smått

Han sikter til at musikkelskere flest konsumerer digitalt i dag. Omslagene hos strømmetjenestene er ikke svære greiene.

– Selv om vinylplatesalget er på vei opp, vil betydningen av platecover ikke returnere. Men det er oppmuntrende at folk faktisk ønsker å holde noe i hendene igjen, mener Corbijn.

Det hører med at det foreløpig siste coveret han laget, til Depeche Modes «Memento Mori», var dobbelt.

– Albumet er et vidunderlig lerret, sier det høyreiste bustehuet Corbijn.

– Når du jobber i lite format, må du være desto mer åpenbar i hva du lager. Det synes jeg er en skam, fordi det påvirker måten du løser ting på visuelt.

Delt glede

Det var andre boller på 80-tallet, da Corbijn slo seg opp som hoff-fotograf for U2 og nettopp Depeche Mode. På Manhattans Film Forum er han riktignok mer opptatt av postpunkpionerene i Joy Division. Det sagnomsuste Manchester-bandet var anført av sangeren og selvmorderen Ian Curtis.

– De var grunnen til at jeg flyttet fra Amsterdam til London i 1979, for å være nær musikken deres, røper Corbijn.

– Jeg var heldig nok til å treffe dem dager etter ankomst. Jeg lot som om jeg var en viktig hollandsk fotograf og overtalte dem til å la seg knipse. Engelsken min var elendig, men jeg klarte å få laget en avtale på T-banestasjonen ved der jeg bodde.

På et av de resulterende bildene kikket Curtis mot kamera, mens resten av besetningen beveget seg bort fra det. Snart ble det tolket som et slags forvarsel for et av rockens mest famøse forsvinningsnumre.

– Jeg hadde ingen mistanke. Men det viser hvor liten innflytelse du har over noe du har laget – at det kan utvikle seg til noe helt annet i andres tolkning. Uansett ble det starten på livet mitt i England.

Sjansespillefilm

I 2007 hedret Corbijn gamlekompisen med biodramaet «Control», som ble spillefilmdebuten hans.

– Det var et sjansespill, sier han.

– Jeg hadde laget noen musikkvideoer. De fungerte som små historier, så folk sa jeg burde lage filmer. Men jeg var veldig kresen og takket nei til en drøss manuskripter før Curtis-storyen forelå. Da tenkte jeg at jeg hadde en emosjonell kobling til den som andre kvalifiserte regissører kanskje ikke hadde.

Følelsen holdt stikk. Suksess fulgte. Oppfølgingen kom i form av «The American» med George Clooney (2010), «A Most Wanted Man» med Philip Seymour Hoffman (2014) og «Life» med Robert Pattinson (2015).

Parallelt har Corbijn opprettholdt videokarrieren med oppdrag for alle fra Arcade Fire til Per Gessle.

Dylan glapp

Er det noen han ikke har jobbet med som han gjerne ville?

– Bob Dylan, svarer Corbijn kontant.

– Jeg fotograferte ham en gang, men kun et par eksponeringer et eller annet sted klokka 3 om morgenen. Vi ble enige om å fortsette en annen dag, og så skjedde det aldri. Han har den der mystiske kvaliteten som jeg finner veldig tiltrekkende.

Det er foreløpig uvisst når og hvor «Squaring the Circle: The Hipgnosis Story» blir å se i Norge.