– Det sterkeste med å filme innad i en slik familierelasjon, var at jeg plutselig sto midt i alt det usagte

­– Målet er ikke å formidle «noe» som er i ferd med å dø ut, men heller løfte fram de elementene som viser det livskraftige i denne måten å leve på. Og ikke minst livsnødvendige, siden vi «ikke kan spise datamaskiner», som onkelen min så fint sier det. For hva er vel Norge uten bygda og bygdefolket? sier Trude Ottersen, som synes det er på høy tid at bygdemannen får blomstre litt, og ikke minst de i primærnæringen.

- Jeg synes de får altfor lite kred og lønn for den utrettelige, nevenyttige arbeidsinnsatsen de legger inn for å fø befolkningen, sier filmskaperen som nå er klar med en nydelig, om enn tidvis vemodig, kinoaktuell feelgoodfilm rett og slett kalt «Brødrene Johansen».

For det er fem nevenyttige bygdebrødre det handler om, samt moren og faren de deler slektsgården med, i en engang folkerik bygd som nå huser kun 25 innbyggere.

Småbrukarlagsamarbeid

Filmskaperen valgte bevisst Kråkrøhamn, som ligger i Ibestad kommune, da hun gikk i gang med å følge Johansen-familien med kamera. I 2010 leste hun i avisen at Ibestad så ut til å bli den kommunen i landet hardest rammet av fraflyttingsproblematikk og eldrebølge i et tiårsperspektiv, og lette opp en familie der.

– Små viktige bygdesamfunn og gårdsbruk over hele Norge og verden forsvinner i rekordfart. Jeg er ingen distriktspolitiker, men skjønner såpass at vi må skjerpe kampen mot fraflytting og fremme bolyst i bygdene våre, sier Ottersen til NTB og røper at et samarbeid med Småbrukarlagets fylkeslag i Nord-Norge for tur. «Brødrene Johansen» skal brukes som utgangspunkt for å fremme bolyst i bygdene.

– Småbrukarlagets rolle i dette er å fortelle om at man kan bli del av et fellesskap selv om det er langt til nærmeste nabo. I tillegg vil kommunene vi besøker også delta på arrangementene for å fortelle om kultur- og fritidstilbud som finnes i kommunen, og hvordan kommunen kan legge til rette for de som vil etablere seg i distriktene. Vi søker i disse dager om midler til prosjektet, og planlegger å gjennomføre det til høsten. Planen videre er å videreføre prosjektet til resten av Bygde-Norge etter hvert, forteller filmskaperen.

– Mest pønk i verden

Trude Ottersen bruker ordet «heimkjær» som slagord når «Brødrene Johansen» lanseres for kinopublikum.

Jan Ivar er fiskeren som leverer tørrfisk til en grossist, Idar er geitebonde, Ole har ansvar for sauene, Svein Tore er yngst og hjelper til der det trengs, mens Kjell Einar er maskinfører som bare kommer hjem i helgene. De to søstrene reiste til byen, som så mange andre kvinner gjerne gjør. I filmen figurerer også mor Kjellrun, som steller for gutta sine og er «høvdingen i huset», og far Einar, snekkeren.

Jan Ivar sier i filmen at han «liker at tingene er sånn som de er». Og Trude Ottersen sier hun tror det finnes en hverdagsro og livsverdi i småsamfunn som lett går tapt i det moderne by- og storsamfunnet, der mye handler om selvrealisering og fulle kalendere.

– Brødrene er på mange måter motvekten til det moderne jaget vi ellers ser i samfunnet, de lever som en storfamilie og setter tjenester for naboer og bygdesamfunnet før egne interesser. Bygdefolk er kanskje mest pønk i verden nå: De driter i hva andre mener om dem og bare lever i sitt eget tempo. De har ikke hoppet på hamsterhjulet som vi andre kanskje har gjort!

Ti år på 80 minutter

Hun innså tidlig i prosessen at filmprosjektet skulle handle om selve livet.

– Da måtte jeg naturlig nok ta tiden til hjelp, slik at levd liv fikk utspille seg. Jeg fulgte naturlige hendelsesforløp gjennom år, både fine og triste øyeblikk. Ti år er klippet ned til 80 minutter. Det er nok sjeldent man får følge ekte menneskers hverdag gjennom så mange år, og får være med på naturlige livsprosesser, menneskers utvikling og valg man møter på veien. Både oppturer og nedturer. Tillit skapes også over tid, så etter hvert ble jeg som en del av familien – og fikk derfor også være til stede både ved dødsfall og viktige vendepunkt i livet.

Trude Ottersen sier hun «er målløs» over mottagelsen filmen hennes har fått, også blant unge, og hvordan den ser ut til å ha truffet en nerve.

– De fleste kjenner seg igjen i den, på ulikt vis, den vekker mange minner. Folk er rørt og veldig tankefulle etter visning. Og takknemlige for at jeg har klart å fanget dette på film, både kulturen, menneskene og familiedynamikken. Dessverre er den jo veldig dagsaktuell, siden mange av bygdene i Norge lider samme skjebne som Kråkrøhamn. Brødrene Johansen er ordinære menn, som lever uvanlige liv i en moderne tid. For få generasjoner siden var det langt flere bønder og fiskere i landet, og det var vanlig å leve sammen som en storfamilie.

– En sjelden gave

Hun tror folk liker å se ekte, jordnære mennesker, som tørr å være sårbare og vise sitt sanne usminkede jeg. Brødrene er av den litt mer stillferdige typen som ikke nødvendigvis tar størst plass, og nettopp derfor er de ekstra tøffe: De tør likevel å by på seg selv, og invitere seerne inn i det mest sårbare i livet.

– Som hovedkarakter Jan Ivar selv sier i slutten av filmen; «Livet blir mye enklere hvis du bare er deg selv». Det er også mange som drømmer om livet på landet, en hverdag som småbruker eller bare det å være mer i kontakt med naturen, dyrke sin egen mat og være litt mer selvforsynt.

Livet står ikke stille, og begge hovedpersonene i filmen hopper ut i det ukjente og følger drømmene sine. Flere ganger i filmen smiler Idar bare når regissøren, som også er filmfotografen, spør og graver. «Man må ha noen hemmeligheter», sier han.

– Å få lov å følge noens liv på denne måten er en gave av de sjeldne. Spennende, men også krevende, da det medfølger et stort ansvar. Først griper vi inn i deres liv med kamera og spørsmål – som kanskje setter i gang prosesser som mulig ikke ville funnet sted om vi ikke var der. Til slutt «blottlegges» deres liv for publikum med den ferdige filmen, sier Ottersen, som lot magefølelsen styre når hun skulle avgjøre hva som skulle filmes.

Dette er Trude Ottersen

«Brødrene Johansen» er Trude Ottersens andre langfilm, der også den første var hentet fra kystmiljøet. Selv er hun innlandsjente fra Kongsberg, men har bodd nordaførr i snart 20 år og driver filmselskapet Koko Film i Tromsø.

– Farsslekta mi der hjemme er bønder, og pappa var den eneste av tre brødre som flyttet til byen. Jeg har med meg primærnæringslinken, kjennskap til bondelivet og den stoiske arbeidskar fra barndommen. Hittil har jeg faktisk bare laget film om mennesker i nær relasjon til dyr og natur.

Det er studentfilm om onkelen Johs, sauebonde på Kongsberg, deretter ishav og selfangst med «Ishavsblod (2017), og nå «Brødrene Johansen» (2023).

– Jeg tenker at mange har godt av å stoppe opp litt. Revurdere hvor vi er på vei, hva som faktisk betyr noe her i livet. Forstår vi egentlig omfanget av all effektiviseringen vi har satt i gang, alle samfunnsendringene, konsekvensene av disse? Jeg er redd mye nevenyttig kunnskap, varme og omsorg går tapt i det moderne storsamfunnet, at vi har skjøvet oss for langt vekk fra mer naturlige leve- og samarbeidsformer, sier Ottersen.