Debutant Tore Westre får toppkarakter og oppmerksomhet i mediene

­Det er ikke alle bokdebutanter som blir både anmelderrost – og får stor oppmerksomhet i mediene. Men Tore Westre har klart bragden med den såre debutromanen «Det er best sånn». Den beskrives som en både mørk og tankevekkende fortelling – om omsorgssvikt.

Vi blir med inn på innsiden av et far-sønn-forhold. Det er en relasjon preget av klare rutiner, med få andre mennesker nært innpå, og det er ikke fritt for at en klaustrofobisk stemning sniker seg på.

«Boken viser fram et barns forsvarsløshet og viktigheten av samfunnets institusjoner», heter det fra forlagshold om romanen.

• LES OGSÅ: DERFOR ROMAN med Tore Westre.

Hva betyr det for deg å få gode anmeldelser, Westre?

– Jeg prøver å ikke henge meg for mye opp i det. Jeg tror fort det kan bli en besettelse, og ødeleggende for skrivingen. Når det er sagt, blir jeg glad og lettet for en god anmeldelse, og nedfor når jeg får en dårlig en. Som en slags løsning leser samboeren min opp alle anmeldelser (jeg vet ikke om hun utelater ting).

Var dette en vanskelig eller vond bok å skrive?

– Den begynte ikke vanskelig. På et tidspunkt ble den det. Jeg tror jeg ville ha en avstand til jeg-et. Det ble liksom utmattende å skrive på, både på grunn av fraværet i perspektivet, og at jeg så ofte fant likhetstrekk jeg ikke ville finne. Jeg skrev og slettet mye. Det var kanskje best sånn. Det formet jo til slutt boken.

Kan du huske det aller første frøet til romanen «Det er best sånn»? Hva satte romanstoffet i gang?

– Jeg begynte å skrive på et jeg som, i frykt for å bli forlatt, ikke forholder seg til sine egne følelser, og etablerer rutiner og regler som en måte å lukke omverden ute på. En slags innelukket tilstand som eksisterer både i språket, og i jeg-et. Far-sønn-forholdet oppsto i vakuumet av denne tilstanden. Det føltes som noe jeg var nødt til å skrive på.

Har du noen stikkord til hva vi kan forvente oss når vi åpner permene og begir oss inn i dette universet?

– En distansert fortellerstemme, et tunnelaktig blikk på omgivelsene, en følelse av å stå på utsiden, en slags handlingslammelse.

Tenker du boken som en vekker – en påminnelse om vår alles plikt til å gripe inn dersom barn virker isolerte eller rammet av ulike former for omsorgssvikt?

– For meg er det nok mer en påminnelse om hvor langt man er villig til å gå for å verne seg for noe vondt, at virkeligheten alltid kan snus og vendes på, og hvordan undertrykte følelser kommer til uttrykk i språk og handling. Jeg tenker at omsorgssvikt har mange årsaker. Jeg-et i romanen svikter jo sitt ansvar overfor sønnen, fordi han ikke evner å merke seg selv – en nyanse jeg håper leseren plukker opp.

Har du en drømmeleser?

– En som kan forstå seg på følelsen av å fengsles av sine egne rammer.

Hvilke følelser håper du vi blir sittende igjen med etter endt lesing?

– Jeg håper leseren sitter igjen med en følelse av en slags forståelse for jeg-et, måten han gjør tingene på, og den klaustrofobien man kan havne i ved å ikke la følelser komme til uttrykk.

Hva er det beste noen kan si etter å ha lest boken din?

– Jeg har en venn som sa at han gråt etter å ha lest ferdig, men jeg vet ikke om han var seriøs. Noe av det beste er når noen sier de har lest den i ett kjør.

Hvordan ser sommeren din ut?

– Det blir en ganske avslappende sommer. Vi bor i en bygd med fire hundre innbyggere. Her leser vi, skriver, lager mat, ser på filmer og serier. Det er en rolig rytme. Men så skal vi også en tur til Roma; se Sigur Rós og spise pasta og pizza og dytte oss gjennom folkemengder, og plukke mynter fra fontener.

Tar du fri fra skrivingen – eller er du allerede i gang med nye plott?

– Jeg prøvde å ta fri. Det varte noen dager. Nå skriver jeg på noe nytt. Problemet er at jeg ofte skriver ut rester av «Det er best sånn» i det nye jeg skriver.

Er du bekymret for bøkene i skjermenes tid?

– Egentlig ikke.