– De fleste anmeldere har vært mer enn sjenerøse, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta det innover meg

­Allerede med debuten «Biopsi» (1997) var Lars Ramsli inne på dette sporet. Han skrev fram en hovedpersons tilbakeblikk på en fars – og eget – liv. Med «Destroyer» (2000) ble vi endatil presentert for en hovedperson som het Lars, og vi kan vel kanskje dermed påstå at forfatteren foregrep hele virkelighetslitteratur-bølgen. Eller?

Med årets «Fjellet, geværet, vannet» er Lars Ramslie tilbake i landskapet der han utforsker egen hukommelse. Her skriver han blant annet om å vokse opp i skyggen av rusmisbruk.

– Nei, jeg vil ikke betegne dette som virkelighetslitteratur. Det å skulle beskrive noe virkelig som har skjedd, det er som dyktig anmelder en gang sa det om «Biopsi»: Et umulig gjensyn. Jeg hevder med andre ord at litteraturen min ikke står i et slikt forhold til materialet.

Forfatteren viser også til Tarkovskijs film «Solaris» fra 1972 for å forklare hvor han står i dette:

– I filmen følger vi en enkemann på reise til en fremmed planet, som del av et forskningsprosjekt. Her møter han faktisk sin avdøde kone. Lys levende står hun der. Men det skal vise seg at det er hans indre representasjon av henne han møter på. Og hun kan dermed aldri avvike fra hans indre bilde. Det innebærer blant annet at hun må ta livet sitt. Igjen. Og igjen.

– Så du kan si jeg også utforsker hvordan hukommelsen fungerer. For selv om noen minner kan framstå knallharde, mineralske, som hogd i stein, er mange minner mer flytende; som et overeksponert eller solskadet fotografi. Og hver gang vi rører ved det, forandres det, og vi kan fabrikkere og legge til. Undertittelen til denne nye romanen er da også «Minnets lysende grense». For hvor er du når minnet ikke strekker til? Ikke i noe virkelig, i alle fall, du er nok på et helt eget og annet sted.

Skam og stigma

Med den nye romanen har Ramslie også et budskap som går langt ut over både ham selv – og selve romanprosjektet. Det handler om landets ruspolitikk.

– Det er så mye skam og stigma knyttet til rus og narkotika i Norge. Selv er jeg for avkriminalisering, men ikke for legalisering. Det er to forskjellige ting. Men jeg føler at pårørende-perspektivet alltid blir glemt når man driver med denne «slå hardt ned på folk som ruser seg»-politikken. Det er som om vi fortsatt sliter med Nixon-æraen, perspektivet på sosial arv som følge av kriminaliseringen er fraværende, vi ser ikke med et humant blikk, sier forfatteren. Som mener høye overdosestatistikker, ikke minst i Norge, viser at noe er veldig galt.

– Det jeg vil er å vise kompleksiteten i historien til et menneske bak den statistikken. Romanen kan leses som et argument for rusreform – og den er absolutt politisk, slår han fast.

I boken skildrer han en far som tar med seg sin unge sønn til sin barndoms gård – på Vestlandet. Det er én enkeltstående dag som rulles ut, og Ramslie forteller at da romanideen slo ned i ham, slo også en kanskje litt vel ambisiøs plan ned parallelt.

– Planen var at jeg skulle skrive én bok, om én dag – på én dag. Det var en litt vill idé, men jeg satte meg til tastaturet og skrev til jeg omtrent datt av stolen. Da hadde jeg nesten ikke spist eller sovet på 24 timer, ler forfatteren. Og legger til:

– Men da lå grovskissen der – de over 100 sidene ble på alle måter starten på «Fjellet, geværet, vannet».

Kompromissløs

At Ramslie kjører på, kompromissløs som få, er nesten en underdrivelse.

– Jeg skriver til jeg er blakk, og alt jeg gjør handler om skrivingen. Men innimellom må jeg ta arbeidsoppdrag, og det kan være alt fra å servere pizza til å mure en mur, forteller forfatteren – som i deler av året sitter i en leid skrivestue på Gran Canaria.

Flere av Ramslies romaner kan med rette kalles suksesser, som «Destroyer», «Fatso» og «Uglybugly». Med «Liten fugl»-prosjektet (fra 2014) valgte han en mindre mainstream-fortellerstil, med mindre tradisjonell fremdrift i handlingen.

I dag sier forfatteren at man gjerne kan omtale det han skriver for inderlighetslitteratur.

– Jeg er ikke så redd for emosjoner. Det kan kanskje føles risikabelt, bare tenk på hvordan kvinnelitteratur har blitt dømt nedenom og hjem og blitt omtalt som for sentimentalt. Men for meg virker kjærlighet som en god idé, den dimensjonen må være med, sier han.

«Fjellet, geværet, vannet» er valgt ut av NORLA til å være en av vårens fokustitler.

«fokustitlene skal samlet gi et godt inntrykk av den norske samtidslitteraturen, der internasjonalt salgspotensial og litterær kvalitet legges til grunn for utvalget», heter det om satsingen til Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet.

– Det er kjempespennende, jeg ser det som en stor ære og glede å bli valgt som det, sier forfatteren til NTB. Og gleder seg også over fantastiske anmeldelser for «Fjellet, geværet, vannet».

– Det har vært helt overveldende med all den gode kritikken: Ingen har klagd på «virkelighetslitteratur». De fleste anmeldere har vært mer en sjenerøse, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta det innover meg, og du kan trygt si jeg har et forlag som er godt fornøyd.