«Dancing Queen»: – Et tema jeg tror mange kan kjenne seg igjen i

­Hun håper at filmen bidrar til mer åpenhet om temaer som kropp og slanking.

– Jeg tror det er veldig viktig at voksne snakker med med barn og unge om denne tematikken.

«Dancing Queen», som karakterises som en feelgood familiefilm, har også et alvorlig tema som ligger under. Den er en oppvekstskildring, om skoleflinke Mina – spilt av Liv Elvira Kippersund Larsson – som forelsker seg i hiphopdanseren Edwin, spilt av Viljar Knutsen Bjaadal.

«E.D. Win», som han kaller seg, har akkurat flyttet – motvillig – fra Oslo til Hamar. Der vil han vinne en dansekonkurranse og trenger et crew. Og Mina bestemmer seg for å bli god til å danse selv, men får noen stygge kommentarer om at hun er for stor. «Bolledeig», får hun høre av Edvin i en sår scene.

Sårbar tid

– Mina tror hun må endre utseendet og etter hvert også slanke seg for å bli likt. Det er så utrolig sårt og vondt, og et tema jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, sier Aurora Gossé om handlingen i «Dancing Queen», som er å se på kinoene fra fredag 10. mars.

– Kroppspress er noe veldig mange kjenner på og sliter med i alle aldre. I ungdomsårene er vi spesielt sårbare siden så mye handler om å passe inn. En liten kommentar om utseendet vårt kan sitte i og ta styringen over oss. Jeg tror vi burde hjelpe hverandre med å gi litt mer faen i hva andre tenker om oss, slik at vi kan leve som friere og lykkeligere mennesker.

Det håper «Dancing Queen»-regissøren at filmen vil formidle:

– Vi ønsker vi å si at man er bra nok som man er. At man ikke skal la seg definere av andre.

Sterk mormor

Anne Marit Jacobsen spiller bestemoren til Mina, og hjelper henne med å finne troen på seg selv. Når Mina ikke vil spise og selv sier hun er tykk, lyder det fra den kontante rollekarakteren til Jacobsen:

«Du er faen meg one of a kind skal jeg si deg. Og hvis noen sier noe annet så kan du hilse fra mormor og si at de kan dra til helvete alle sammen. Og bli der».

Anne Marit Jacobsen har selv fortalt på «Lindmo» at hun har kjent på kroppspress flere ganger i løpet av sin karriere.

– Sårheten ved å bli kritisert for noe man er skapt som, er tøff å takle. Jeg er veldig glad for at jeg har vært med på utviklingen som gjør at man nå ser et større mangfold på scenen. Det finnes ikke noe bedre for en menneskekropp enn å gi litt faen, sa Jacobsen.

Lidenskap og frihet

Også Cengiz Al, som spiller lederen for dansecrewet, mener filmen har et viktig budskap til barn:

– Når du har glede av noe, så grip det. Jeg kan kjenne meg igjen i det å ha glede av noe, selv om ting tar tid, slik det er for Mina-karakteren, sa Al under Filmvåren tidligere i år. Han danset mye i tenårene, og etter «Skam»-gjennombruddet tro han til i «Skal vi danse» – som han vant Allstar-utgaven av i fjor.

Men hvorfor er dansefilmer så evig populære?

– Det er så mye lidenskap i dans, og en sterk frihetsfølelse. Det er et universelt språk. Og så har de gjerne en underdog som publikum heier på – og god musikk, sa Aurora Gossé under Filmvåren.

Anmelderne mener filmen hennes klarer å balansere humor og alvor. «Aurora Gossé greier å flette inn vonde temaer som mobbing, kroppsskam, slankehysteri uten at det involverer noen form for pekefinger», lød det i Aftenposten , mens NRK P3 Filmpolitiet fastslår at filmen «underholder godt med en morsom historie med litt alvor, nydelige skuespillere og noen definitivt fete moves».