Sang seg ut av problemene

­En lang reise gjennom suksess, usikkerhet og rådvillhet er over. En ny har akkurat begynt. Fredag 24. mars 2023 slapp Bjørnar Sangolt sitt første soloalbum, Glimt av deg. Sangolt har lenge vært en del av den norske musikkbransjen, enten som bandmedlem eller produsent. I mange år preget han lydbildet som gitarist i bandet St. Morritz der Trygve Skaug var låtskriver og frontfigur. Her fikk han være med på mye av det  en drømmer om som ung; platekontrakt (Sony), høy rotasjon på radiokanaler, egen reklamefilm på TV2, opptredener på tv / radio og konserter frå Kirkenes i nord til Kristiansand i sør.

Sangolt skildrer tida i St. Morritz som en periode med store opplevelser som ble delt med en fantastisk gjeng. Men det innebar òg store utfordringer for en enkel mann fra landsbygda.

– Jeg ville så gjerne strekke meg lengre, våge mer, og ha mer tro på meg selv. Bli fri fra alt som trykket meg ned, fri fra å leve opp til det bildet jeg trodde andre hadde av meg, sier Sangolt.

Men det skulle bli vanskelig å bli venn med seg selv. Da Sangolt på tomannshand skulle synge god natt-sang til sin nyfødte gutt for første gang, turte han ikke. Det knyttet seg helt i magen.

– Kanskje det var han som skulle avsløre meg? Det at jeg ikke kan synge ... Det at jeg ikke tør. Eller at jeg ikke er god nok, sier han.

Smellen

Etter at St. Morritz ble lagt på is, fulgte noen travle år som småbarnsfar med nattevåk, renovering av hus, fulltidsjobb, og en stadig voksende følelse av å være mislykket, veik og unyttig. Til slutt smalt det.

– Jeg endte opp i fosterstilling på gulvet, i en pøl av tårer. Kroppen responderte ikke slik jeg ville den skulle, den levde sitt eget liv. Det var fysisk smerte og psykisk lidelse, deler Sangolt.

Redninga skulle bli en psykolog, et studio og mye god barnemusikk.

– Psykologen forstod hva jeg trengde. Han så hvem jeg var og hva jeg ville, og var med på å stake ut retninga for livet mitt.

Studio

Første prosjekt vart oppstart av eget studio, og dette fungerte som en langsiktig medisinsk behandling. Men barnemusikken skulle bli den avgjørende faktoren for å komme seg helt og fullt tilbake til livet. Sammen med barnebokforfatter Vegard Markhus startet han bandet Naboen Min.

– Eg har kjent Vegard fra den dagen han ble født. Vi har alltid hatt et eller annet prosjekt sammen, og nå var tiden inne for å lage litt god barnemusikk, sier Sangolt.

Utfordringa var at verken Markhus eller Sangolt turte å synge for andre.

– Dette vart for dumt. Det var vi enige om. Vi kastet oss ut i det, og sakte men sikkert løsna det.

I starten kunne ikke Sangolt være i rommet når Markhus skulle spille inn vokal.

– Jeg trykket på record-knappen og gikk inn i stua og tok meg en kopp kaffe. Da han var ferdig, bytta vi, smiler Sangolt.

Etter hvert satt duoen seg et mål: Å stå på en scene og fremføre låtene for et publikum før de fylte 40. De nådde målet sitt med god margin, for som 38- og 36-åringer stod de sammen på scenen på Chat Noir i Oslo og tok imot Spellemannsprisen 2018.

– Det var et absurd kapittel i livet mitt. En reise fra fosterstilling på gulvet hjemme på soverommet, til glitter og glamour i Oslo.

Eget prosjekt

Sangolt har i lengre tid hatt lyst til å gjøre et eige prosjekt. Det er mye som har stoppet ham, og aller mest han selv. Han hadde skrevet låter over en 20- årsperiode, uten noen intensjon om å gi ut musikken.

– Til slutt satt jeg igjen med et knippe låter som jeg var fornøyd med. Jeg tenkte at det ville være for dumt ikke å gi dem ut.

Sommeren 2021 tok han grep.

– Jeg sa til meg selv at nå er tida inne. Nå kan jeg ikke sitte på gjerdet lenger. Jeg trengte et spark bak, så jeg fant en måte å pushe meg selv på. Jeg søkte om økonomisk støtte fra ulike fond og ordninger, og da jeg fikk tilslag på flere av dem måtte jeg velge: Lage plate og motta stønaden, eller gi slipp på begge deler. Jeg bare måtte hoppe i det. Da gjorde jeg låtene helt ferdige, og flikket på tekstene, forteller han.

Under alt det mørke, dystre og deprimerende ligger det alltid et håp om noe bedre i bunnen er budskapet i tekstene til Bjørnar Sangolt. Foto: Øyvind Zahl.

Låtane er skrevet på nynorsk, og er fremført på kvamma-dialekt.

– Noe annet er veldig unaturlig for meg. Jeg tror rett og slett jeg ikke klarer å skrive og synge på «korrekt» nynorsk, og i alle fall ikke bokmål. Og så er jeg fryktelig dårlig på engelsk uttale, så den saken er grei, ler Sangolt.

Tematikken i tekstene er preget av vandringa fra det mørke og mot der sola skinner. For under alt det mørke, dystre og deprimerende ligger det alltid et håp om noe bedre i bunnen. En del av tekstene tar for seg mellommenneskelige relasjoner, andre omhandler håpet og troen på at det finnes noe som er større enn oss selv.

– Og noen av tekstene speiler heldigvis den livsgleden jeg har opplevd i den siste tida. Tekster er det som er mest utfordrende for meg i dette prosjektet. Jeg er ingen poet, mer en slags potet, egentlig. Men jeg føler selv at jeg har rodd det i land på en grei måte, og er noen uenige så er det heilt greit. Tidligere har jeg ikke lagt noe særlig vekt på tekster, men nå har jeg jobbet mye med dem.

Låtane har stort sett blitt til på kassegitar hjemme i sofaen. De passer som hånd i hanske inn i en typisk singer-songwriter / visetradisjon, men uttrykket i produksjonen beveger seg litt vekk fra dette.

Band

Sangolt har fått med seg trommis og superprodusent Thomas Gallatin (Morten Abel, Darling West, Daniel Kvammen, etc.) som medprodusent, og sammen har de dratt produksjonen inn i et organisk, smakfullt og småruskete univers.

– Det er ikke så lett å sette musikken i bås, og det er egentlig like greit. Men om en hører for seg en slags musikalsk symbiose av Bjørn Eidsvåg, Kristian Kristensen og Ole Paus er en ikke så langt unna, humrar Sangolt.

Bandet ble spilt inn «live» i Riverside studio i Kvinesdal, med Torjus Vierli på tangenter, Martin Ulltang på bass, Thomas Gallatin på trommer og Sangolt trakterte selv gitarene. Det meste av pålegg og etterarbeider er gjort i Sangolt sitt eget studio, GUFF studio i Øystese.

– Jeg hadde egentlig tenkt til å gjøre alt selv, helt fra preproduksjon og fram til ferdig produkt. Det har jeg gjort med hell flere gangar, men denne gangen merket jeg at det var viktig for meg å få andre folk inn i prosjektet. Det kan fort bli ensomt og intenst å sitte alene med alle hattene på hodet. Det var godt å ha noen å kaste ball med, også var det veldig godt å komme seg vekk til et annet studio og gjøre mye av innspillingen der, sier Sangolt.

Resultatet kan du høre på alle strømmeplatformer fra og med 24. mars. Plata ble gitt ut på Sangolt sitt eget selskap, GUFF, og Indigoboom står for den digitale distribusjonen.

– Etter over et år med jobbing med dette albumet, er det utrolig stas endelig å få musikken ut til folket. Jeg er fryktelig stolt og takknemlig for at jeg har fått til dette, sier Sangolt.

Turné?

– Dette har vært en krevende prosess for deg, er du klar for å spille disse låtene for folk?

– Det har vært fryktelig mye jobb med plata. I en tidligere fase var jeg i kontakt med noen plateselskaper som var interessert, men de insisterte på at jeg ville måtte spille mye ute for folk. Det kunne jeg ikke love, så derfor valgte jeg å gi ut plata selv. Jeg får ta et skritt av gangen, avslutter Sangolt.