Gjør suksess med uvant sjanger på norske bluesscener

­Den lett gjenkjennelige tatoverte artisten med hvitt hår og hard øyesminke har vært bosatt i Norge siden 1993 og stilen passet godt for en scene i Exit der han dukket opp som torpedo. Mange fikk øynene opp for amerikaneren med den dype stemmen etter at han lagde soundtrack til tv-serien i både andre og tredje sesong.

– Blues og country var overalt rundt meg da jeg vokste opp. Jeg antar man bare absorberte det på et vis. Begge omhandler stort sett det samme emnet; hvor vanskelig det er å være menneske, kampen mellom hvem du er og hvem du vil være – det er det jeg skriver om, forteller han.

Gotisk blues

Han opptrer med sitt alter ego Ledfoot og spiller gotisk blues, en sjanger han er ganske alene om – og som passer svært godt som filmmusikk. Sjangeren minner om noe som i nabolandet omtales som «True Crime» og er en kjent sjanger i Sverige gjennom den unge artisten Bror Gunnar Jansson, kjent for They Found My Body in A Bag. I House Of Restitution fra Exit synger Tim McConnell «You are gonna pay in so many ways», med dyp Johnny Cash-stemme.

Ledfoot på scenen. Foto: Tove Andersson.

Da han ble spurt om å lage musikk til tv-serien fikk han beskjed om antall minutter han hadde til rådighet i en scene. «Kan du lage den på 1,5 minutter?» Og deretter «Can you do 4,5 minutes on these badasses?» Han svarte «I grew up with assholes», så selvsagt kunne han det.

Siden 2007 har han gitt ut plater under navnet Ledfoot og han allerede kassert inn en Spellemannspris i kategorien Blues i 2019 med utgivelsen White Crow. Oppfølgeren Black Valley ble kalt americana, altså en blanding av folk / roots, blues og country.

Covret av Springsteen

Fortellingen om den amerikanske artisten Ledfoot er like lang som den er spennende. Han begynte å turnere USA i en alder av 15 år. Å bli covret av Bruce Springsteen og dessuten bli personlig håndplukket av Bob Dylan til å varme opp for ham på turné, å flytte til Norge, er ting som bare har skjedd i den siste halvdelen av livet hans. I Norge har han blant annet vært med på å skrive for Highasakite og Aunt Mary. Varemerket hans er at han er en ærlig artist, både i tekster og lydbilde, som i låta I’ve Never Been Seen. Han stoler på stemmen, gitaren og kommunikasjonen med publikum. Vi møtte ham på 65-årsdagen hans.

– Jeg ser ut i salen for å se om jeg finner noen like gamle og hvithårede som meg selv, sier han og løfter av seg hatten og sier: Let’s get into the dark side of me.

Tim Scott McConnell var også med i tv-serien Exit, i tillegg til å skrive musikken til serien. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

Han debuterte med albumet Swear på Sire Records i 1983 før han gikk videre til Geffen Records og ga ut soloalbumet High Lonesome Sound. I 1990 kom plata The Havalinas på Elektra. Springsteen spilte inn Ledfoots låt High Hopes som b-side til en singel, og i 2014 toppet albumet lister i over ti land. Springsteen mottok i mars den høyeste utmerkelsen en musiker kan få i Det Hvite Hus.

Ledfoot samarbeidet med Ronni Le Tekrø fra TNT på albumet A Death Divine, og selv om han ytre sett er både rå og tøff er flere av låtene sunget med en sår tone, en tåre i røsten. Nå kommer duoen med den nye plata Limited Edition Lava Lamp. 

This Town er like følsom som The Man I Am, som ble spilt i Exit med teksten « ... all of this blood on my hand» sunget med en stemme som om den kom fra graven. Han påstår å ha spilt i 50 bryllup og begravelser og småprater til stor glede for publikum mellom låtene. Tekster som «I heard some lies on the day I died», skaper humring – og humre gjør han selv innimellom under fremførelsen.

Det Spellemann-nominerte albumet Coffin Nails ble også utgitt på blå vinyl. Han er ingen selger, så man må google seg frem til platene hans selv.

– Jeg er ikke god på SoMe, forteller han etter showet.

De fleste tekstene er mørke, men gir likevel håp. I en sjelden Facebook-kommentar deler han noe man kanskje kan kalle Ledfoot-filosofien:

– Musicians, actors, artists, dancers … we all do the same thing … suspend belief long enough to believe in reality again …