Jazzsanger Janice Harrington: Tar et oppgjør med alderisme i musikkbransjen

Hun blir kalt «The Lady of Jazz» og cv-en inneholder både Frank Sinatra, Sammy Davis Jr. og åpningsnummer for BB King i København. Janice Harrington har gått en lang vei siden hun sang for amerikanske tropper i Vietnam og i 1979 flyttet til Norge, hvor hun bodde i flere år. I 1984 sang hun for Desmond Tutu under Fredspriskonserten i Oslo.

– Hva jeg gjør som 80-åring? Lærer meg å spille trombone, skriver biografi og utgir musikk. Det tok meg 37 år å sette sammen «Janice Harrington 80 Years of International Friendship», sier Janice Harrington.

 I 1969 dro en ung Janice fra Cleveland, Ohio til Sørøst-Asia der hun sang for militært personell, men hun drømte seg nordover. Eller; det var rettere sagt et mål etter å ha lest om nordisk mytologi – og spesielt fascinasjonen for tordenguden. Etter flere år i Norge flytte hun til Tyskland, der hun deltok på The Voice senior 2019. Denne posten delte hun nylig på Facebook:

«Jeg fant nå ut at det nye albumet bare strømmes og nedlastes på Apple Music og Spotify – alle de andre plattformene nekter å selge albumet på grunn av coveret, som er ansett «explicit», bare fordi mannen min har hendene på brystene mine. Jeg føler at det er urettferdighet ute og går.»

Jazz, blues og gospel

Hun turnerte med jazzartisten Nat Adderley i danske Papa Bue’s Royal Viking Jazzband, The Humphrey Lyttleton Band og The Dutch Swing College Band. Janice Harrington hadde også et show i Norge med jazzsangeren Karin Krog, et program kalt «Girl Talk». Til tross for at hun ble gift første gang som 15-åring da hun ventet sitt første barn, er mor til fem og har 22 barnebarn og 13 oldebarn, er hun aktiv på festivaler i inn- og utland.

– Jazz og bluesscenen i Oslo blomstret i 1980. Jeg var så heldig å få arbeide med kremen av musikere og på de mest populære klubbene i Norge, på den tiden var det Club 7 i Oslo – og Hot House. Da jeg fylte 80 bestemte jeg meg for å debutere offisielt som singer-songwriter. Jeg begynte å skrive disse sangene i 1981, hadde en platekontrakt med CBS Records i Skandinavia og ble spurt om jeg ville være åpningsnummeret for Joan Armatrading i Drammen. Noen uker senere var jeg åpningsnummeret for Jose Feliciano i Oslo konserthus. Dette var første gang jeg introduserte mitt originale materiale, takket være impresario Gunnar Eide. Men han sa «No blues!»

Hun har ikke vært helt tro mot dette. På 1980-tallet turnerte hun med en ung Knut Reiersrud i Sverige, med kjente navn som Per Slim Notini, Sven Zetterberg, Sven Petterson og Carsten Loly i Four Roosters. I Tyskland har hun fortsatt med blues og gospel, der hun bor med sin mann gjennom 33 år, trombonisten og pianobyggeren Werner Güertler.

Faksimile fra tysk media.

Albumet er en oppsummering av hennes internasjonale karriere, en presentasjon av norske, danske, tyske og østerrikske musikere og band hun har jobbet med. De norske sporene er fra 1982-1985 i Oslo. Lyden var så dårlig at Matthias Herbst i Tonspur Studio hadde sin fulle hyre med å mikse og remastre. 

– Det er alltid et problem med lagrede bånd som har ligget lenge. Over tid blir magnetisk opptakstape uspillbar fordi bindemiddelet som brukes til å feste det magnetiske materialet til baksiden er ustabilt. Tape i denne tilstanden vil etterlate en klebrig rest. Vi var klar over dette problemet og har reddet kassetter før.

Løsningen ble å bake dem i opptil åtte timer i ovn. Thomas Görner gjorde en fantastisk jobb for å redde båndene. Til slutt fungerte alt, forteller Matthias Herbst i pressemeldingen.

«Soularium» var produsert i Oslo på Hot Club Records, eid av Jon Larsen, tidligere kjent fra Hot Club de Norvège og låta «Norwegians Got Soul», med tekst av Helge Iberg og Janice Harrington samt «Listen To Me» fra dette albumet, er med på nyutgivelsen. Blant norske navn som dukker opp er Jan Erik Kongshaug, Sigurd Køhn, Jens Wendelboe og koring av Kari Gjærum, Hege Schøyen og Håkon Iversen. Produsent på «Rockin’ The Blues» (1982, CBS Records) var Svein Gundersen og co-producer Tor Welo, innspilt på Scanax Studio i 1982.

Forhistorien

I 1988 fikk Nordkapp Jazzklubb en henvendelse fra en amerikansk artist. Det var Janice, som gjerne ville opptre i jazzklubben helt i nord. Resultatet ble en opptreden med rhythm & bluesbandet «Gutta fra Calcutta» på Varangerfestivalen. Utpå kvelden ble det jam med jazzsaksofonisten Bodil Niska og opplevelsen ble omtalt i Jan Ditlev Hansens bok «Den naturstridige Varangerfestivalen», der de tre mest minneverdige konsertene i festivalens historie oppsummeres slik: Radka Toneff, Chet Baker og Gutta fra Calcutta med «Jan».

Noen år senere, 13.juli 1991, ble bandet booket til et tv-show i regi av NRK, tatt opp på Nordkapp-platået, samt konsert i Hammerfest. 25 år senere skulle de gjenta dette med en reunion med bandet i Hammerfest og Honningsvåg, en lokal begivenhet, dessverre den siste turneen for vokalist Harry Antonsen, som gikk bort i 2021.

– Jeg var veldig begeistret over denne gjenforeningen. Jeg elsker disse gutta og synes det er synd vi ikke kom sammen igjen tidligere, sier Janice.

Da soulmannnen Earl Thomas Bridgeman nylig møtte «The Lady of Jazz» i Hamburg, inviterte han henne opp på scenen.

– Det hadde vært på ønskelisten min i flere år. We are all a little older, but we will still kick some butt, forteller Janice.

Med tanke på at Ditlev Hansen har beskrevet et av jazzens mange ansikter, som musikk som «spelles me’ ståkuk», er det selvsagt spesielt at et jazz / soul / blues-album, der ektemann Werner tar et oppgjør med alderisme på coveret, blir nektet spilt. Med Janices egne ord:

– The lyrics are clean and tell real stories, nothing explicit.