Harald Lassen: – Jo eldre jeg blir, jo mer sårbar føler jeg meg i forhold til musikken jeg gir ut

­Balans, Harald Lassens fjerde album, er et selvportrett av en improvisatør som finner det frigjørende i den gode låta, en låtsnekker som inviterer lyttere og medmusikanter til å romstere i det han har skapt og en kunstner som har forstått at den eneste gyldige smaken er den personlige.

Lassen ser på Balans som en naturlig videreutvikling av det han har gitt ut hittil.

– Jeg er opptatt av sansene og stemningene, og av balanse. Mange oppfatter meg som en litt rask og morsom fyr, men musikken er litt unna personligheten – dette er mer melankolsk, sier han til Samtiden.

Konflikter, motpoler og kontraster bidrar til at man kommer i kontakt med hele mennesket, legger han til.

Bittersøtt vemod

Det åpner med høystemt dialog mellom saksofon og band i Liturgi / Leave Me Be og avslutter med en ettertenksom pianomonolog omgitt av skogslyder og elektronisk knitring på Impromptu Wonder. Det er et album som kretser rundt et bittersøtt vemod som aldri synes resignert, men som aksepteres, og som tilsynelatende gir rom til ny tro på kunstens muligheter til å berøre mennesker rundt seg. 

Som saksofonist har Lassen preget norsk musikkscene gjennom samarbeid med Susanna Wallumrød, Anja Lauvdals Joni Mitchell-tribute, klubbeksperimenter på Blå og visepop med No.4, for å nevne noe. Hans siste plate, Human Samling, ble nominert til Spellemann for 2020. På Balans tar han i bruk hele seg – saksofonisten, pianisten, fløytisten og ikke minst låtskriveren med stadig mer spisset penn – som finner særegne møtepunkter mellom de store, romantiske følelsene og det mer gåtefulle, nesten surrealistiske. Selv sier han ofte at han setter pris på hvordan kunsten ikke nødvendigvis trenger å uttrykke så mye meningsinnhold. At den kan være et sted man kommer til med sin bagasje, og at den gjør plass til deg. 

Samtidig bekrefter Balans hans dype interesse for hvordan et album med instrumentalmusikk kan utgjøre en personlig musikalsk fortelling. Musikken vender ikke tilbake til start, den er opptatt av endring i stemning og teksturer, den forsøker å vise deg steder og undersøker de uventede tingene som skjer når musikk som i utgangspunktet er ferskvare, skapt i øyeblikket, støter på studioets muligheter. 

Intuitivt

Når han skriver låter setter han seg ofte ned ved pianoet og jobber intuitivt. Da kommer idéene. Han lager musikk og spiller inn demoer.

– Men jeg har et fantastisk band som er med på å utvikle idéene, presiserer han.

Samarbeidet med tekniker Marcus Forsgren i Studio Paradiso har vart et par album nå, og de styrer unna klåfingret overproduksjon, men går likevel ikke av veien for delikate overdubs her og der, dobbeltracking av saksofon, og karakteristisk etterbehandling av de ulike lydkildene. Det er et lite stykke unna den klassiske dokumenterende jazzestetikken, men det er også gjort med kjærlighet for spontaniteten, for omveiene og hvordan et lite feilgrep kan føre til nye store muligheter. En estetisk mellomposisjon – eller en følelse av balanse, om du vil.

– På albumet spiller jeg mer piano enn tidligere, i tillegg til saksofon og fløyte. Jeg bruker studioet ganske aktivt, men er bevisst på at musikken ikke skal bli overprodusert. Det er viktig å beholde det menneskelige i den.

Musikerne Lassen har med seg på veien forteller historien om hvordan han kom seg hit. På den akustiske debuten Rainbow Session etablerte han et samarbeid med den belgiske pianisten Bram de Looze, som gjør en karakteristisk frapperende gjesteinntreden på låta Jeg elsker deg her. På andreplata Eventyrer kom den kreative rytmeseksjonen Stian Andreas Egeland Andersen (bass) og Tore Flatjord (trommer og perkusjon) inn i folden. Her ble de lengre akustiske kvartettlåtene supplert med små miniatyrer, preget av studiolek, utvidet eksperimentering og naturfeltopptakene som er blitt med ham siden.

Foto: Gedvile Tamosiunaite.

2020-albumet Human Samling inneholdt en rekke svar på hvordan et jazzband kan spille inn en plate uten å kunne møtes alle sammen i studio. Den var også sterkt preget av inntredenen til Sander Eriksen Nordahl, en av sin generasjons mest bemerkelsesverdige gitarister som setter sitt preg på alt fra sci-fi-orkesteret Billy Meier til nordicana-favorittene Darling West, og som skrider til verket med et svært personlig lydarsenal. På Balans har bassist Andersen foretatt et skifte til el-bass, og besetningen er blitt ytterligere utvidet med keyboardist og klarinettist Solveig Wang, en av nøkkelfigurene i Oslos nye elektroniske improscene, som også er en viktig del av det generasjonsdefinerende orkesteret Fieh.

Det er et orkester som kan dra musikken mange forskjellige steder. Balans er en plate som lokker med Disney-aktige harmonier, souljazz-fløyte, sorgmunter plystring, gospel-vamp, elektro-akustiske abstrakte ekskursjoner, stort alvor og lure smil. Lista over ingredienser er lang og resultatet kunne blitt sprikende, et anstrengt forsøk på å overrumple. Men det hele kommer fra et genuint sted – og er det ikke da det virkelig er grunn til å lytte?

Oppmerksomheten

Harald Lassen synes det er rart å gi ut musikken sin. Når Balans kommer ut (gis ut 10. mars, journ.anm.) er han spent på oppmerksomheten rundt albumet. Selv er han strålende fornøyd med albumet, og mener at det skiller seg ut i mengden. På mange måter oppsummerer det ham som musiker og viser bredden av alt han gjort: fra kommersiell pop til kunstimprovisasjon.

– Jo eldre jeg blir, jo mer sårbar føler jeg meg i forhold til musikken jeg gir ut, forteller han.

Det er en bonus dersom mange bryr seg. Det er en stund siden jazz var «populærmusikk».

– Det gir meg en frihet å kunne jobbe innenfor denne sjangeren. Jeg bryr meg i hvert fall veldig, smiler han, og legger til at selv om han først og fremst skriver musikken for seg selv, er musikk nytteløst uten en dialog med lytterne.