Gutteromsmusikk som kirkelig profesjon

Den norske Kirke (DnK) sliter med rekruttering til kirkelige profesjonsutdanninger, og skal etter sigende fortsette å slite. En rapport utført av PwC i 2020 bekrefter også at rekruttering til stillinger i DnK er krevende. Kirken kan fremstå som utydelig og forvirrende for unge mennesker

For å få folk til å søke kirkelige fagutdanninger, må det de fagansatte bringer inn i kirken og profesjonene i seg selv anerkjennes, sier en av rapportens kilder.

Undersøkelser viser at de fleste kirkelige ansatte har en personlig tro og kjenner et kall til å utdanne seg innen kirkelige profesjoner.

Hver tredje prest, diakon og kirkemusiker er over 60 år. Kullene på profesjonsutdanningene er ikke store nok til å dekke opp for den naturlige avgangen av ansatte. Hvis kirken skal forbli en landsdekkende folkekirke, må disse trendene snus. Kan det være så enkelt at det riktige grepet er å utradere profesjonene og erstatte dem med ufaglærte?

Debatten rundt kirkemusikere har gått flere steder parallelt i vinter. Vårt Lands debattjournalist Sigrid Rege Gårdsvoll skrev som følge av dette en  kommentar (VL 03.03.23) der hun konkluderte med at det viktigste for kirken er at kirkemusikken fungerer for menigheten.

Samtidig slo hun et slag for musikere som Rudi Myntevik og legitimerte at deler av DnK ansetter såkalte gutteromsmusikere uten utdannelse som kantorer. «Mange kyrkjelydar har erfaring med at dei musikalske behova skifter, og at ein svært dyktig og høgt utdanna kantor ikkje klarer – eller vil – halda følg,» hevder Gårdsvoll.

Et musikalsk behov er det ikke opp til benkeradene å definere

Etter mitt syn blir premisset feil. Kirkemusikeren er premissleverandør for det kirkemusikalske arbeidet. Et musikalsk behov er det ikke opp til benkeradene å definere.

Kirkemusikeren skal bære lange tradisjoner – kunst, kultur og idéhistorie på sine skuldre – og gjennom sin profesjon bidra til å vekke og nære menigheten.

Dersom vi skulle anvendt den samme tankegangen når vi diskuterer prestens, diakonens eller trosopplæringslederens plass i kirken, ville den sakte, men sikkert miste sin kraft og sin bærekraft.

Kirken slik vi kjenner den i dag, er den samme kirken som har vært gjenkjennelig gjennom tusener av år. Den er mer enn et sted for folk med spesielle preferanser.

DnK er en kirke som bærer den evige fortelling. Som en lang linje strekker den seg, kanskje tålig høyt over hodet, men likevel håndgripelig og mulig å koble seg på.

Den kristne troens store fortelling er institusjonalisert gjennom DnK. Den krever kunnskap om skrifter og kilder, språk og teologi, kunst og kultur, idéhistorie og fortolkningsnøkler. Kunnskap som på sin side kan møte nåtiden og gjøre seg relevant i dag, uten å miste det evig sagte av syne. Det krever kompetanse i alle ledd. Det fordrer at mennesker som kjenner seg kalt til tjeneste i kirken. Kirkemusikere er i så måte ingen unntak.

I benkeradene sitter det mange ulike individer med ulike preferanser innen mangt og mye. De kommer fra øst og vest. Men i kirken har vi ikke for vane å stoppe folk i døren for å spørre hvor de kommer fra, om de er medlem i et politisk parti eller en forening, hva slags musikk de foretrekker, om de er avholds eller har andre laster. Det skal simpelthen ikke være nødvendig. Folk kan komme til kirken som de er.

Kirken er frivillig. Kirkelig profesjonsutdanning likeså. Selv er jeg administrativt ansatt i kirken, uten verken kirkelig utdannelse eller særlig mye annen utdannelse. Det er mot normalt. Og jeg vil faktisk hevde at det bør forbli nettopp slik: mot normalt. Kirkens profesjoner er viktige hver for seg og i samspillet med hverandre. Skal vi tro den dystre statistikken er det nemlig ikke bare kirkemusikere som er en utdøende rase.

De som kommer til kirken, kommer med både bevisste og ubevisste forventninger. En av dem bør være at kirken kjenner sin egen tradisjon. Kirken er landets største ikke-offentlige tilrettelegger for arrangementer. Vi møter mennesker til seremonier som utgjør noen av de gjennomgripende overgangene i menneskelivet: til dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd.

Vi trenger en sterk kirkemusikalsk profesjon til å ivareta kirkens oppdrag

Kirkemusikken er den røde tråden gjennom seremonienes ledd. Evnen til å møte menneskers individuelle preferanser, særlig til vigsel og gravferd, er avgjørende for hvordan vi som kirke møter mennesker til glede og sorg. Her har kirkemusikeren en avgjørende rolle, både i den store fortellingen og i møtet med enkeltmennesker. Vi trenger en sterk kirkemusikalsk profesjon til å ivareta kirkens oppdrag.

Kirken er foranderlig, men skal likevel målbære det evig sagte. Kirkemusikken kan på sitt beste åpne opp de rommene i oss der ordene kanskje ikke strekker til – og møte oss i vår sjels indre kammer. Den skal foruten å formidle kunst- og kulturhistorie også gi gudstjenesten liturgisk retning og menigheten gjentagende  forståelse for denne.

Døren er høy, porten er vid. Kirkerommet er åpent. Folk kan komme som de er. Gudstjenesten har en rytme og en linje, symboler, ord og musikk som over tid åpner for en dypere forståelse for kirkens grunnlag og budskap.