«Froddien» er død, men solen skinner

For min egen del husker jeg det klart: Det var i radioprogrammet «Pop Spesial» og sangen var «Kan’kje finna fingen». Jeg kan ennå se for meg rommet der det skjedde. Mener også at jeg hørte Tom Waits for første gang i samme program, nemlig hans «Wrong Side of the Road». Og ganske riktig – når jeg slår opp sangene på Wikipedia viser det seg at de begge er fra 1978. Waits’ låt kom ut på albumet «Blue Valentine», mens «Fingen» kom ut som singel i 1978. Jeg reagerte på den fantastiske vokalen i begge sangene, men fremfor alt var det Froddien som gjorde inntrykk. Rock av råeste klasse på stavangersk? Ka va dette for noge?

Nyheten om Froddiens bortgang fikk meg til å oppsøke Stavangerensemblets katalog på ny. Sist det skjedde var nok da jeg skulle introdusere sønnen min til bandet. Da jeg lyttet meg gjennom sangene denne gangen var det en mer ukjent låt som fanget oppmerksomheten, og det på grunn av tittelen.

«Mor død» er en stillferdig liten sang ganske så annerledes fra de mer kjente rockerne til Froddien. Men nettopp av den grunn passer den til å kaste lys over bredden i hans talent. Både tekst og melodi er av Ketil Bjørnstad. Bjørnstad spilte faktisk en versjon av denne melodien i Froddiens begravelse, for anledningen med tittelen: «Takk Frode». Sangen er da også umiskjennelig Froddiens. Jeg har derfor tatt meg den frihet å oversette teksten til stavangersk, slik Froddien sang den:

Mor død

Mor død, det kom så brått
Det kom en morgen då solå skinte
Pappa sa at eg tok det flott
Mor død, då solå skinte

Mor død, en lege kom
Han kom en morgen då solå skinte
Pappa hjemme, en stol sto tom
Mor død, då solå skinte 

Martin ringte på dørå før ni
Spurte om eg tok følge te skolen
De fra byrået smøg seg forbi
Mor lå i den grønne kjolen

Mor død, en bil dro bort
Den dro en morgen då solå skinte
Veldig lite blei sagt og gjort
Mor død, då solå skinte 

Ketil Bjørnstad er jo ikke akkurat kjent for å være en forfatter som begrenser seg, men her har han virkelig klart det. Denne teksten utgjør et fint lite dikt helt for seg selv og står godt på egne bein. Sangen består av tre vers med et lite mellomspill, en «bro», like før siste vers. Siste linje i hvert vers fungerer som et refreng: «Mor død, då solå skinte.» Ikke bare er teksten kort, men også språkbruken er enkel og ukomplisert, nesten barnlig. Det er ingen metaforer her, bare en rekke rørende situasjonsbilder knyttet til en gutt som har mistet moren.

Hovedgrepet i teksten er å spille på kontrasten mellom morens død og solen som skinner.  Frasene «mor død» og «solå skinte» gjentas to ganger i hvert vers. Denne kontrasten er det eneste som fremkaller følelser i teksten. En mors død fremkaller unektelig sorg og tristhet, mens en strålende sol skaper assosiasjoner til sommer, liv og glede. Resten av teksten er merkelig fri for følelser, nesten som om gutten er lamslått av det som har hendt.

Bjørnstads komp på piano er også respektfullt rolig og dempet. Akkurat som teksten. Og her kommer Froddiens sangstemme inn. Den tilpasser seg perfekt den barnlige tonen i teksten.  Froddiens frasering og toneleie løfter sangen til et nivå som Bjørnstads tekst og melodi ikke makter alene. Og det er stavangerdialektens tonelag han virtuost spiller på. Den legger seg oppå Bjørnstads grunnmelodi som et kontrapunkt av følelser. Ordene «mor død» synges med en følsomhet som bare et barn kan erfare. Kanskje var det sin egen mors minne Froddien hedret i denne sangen. Hun døde da han selv bare var 15 år gammel

Selve ordet «mor» uttales gjennom hele sangen med et toneleie som om moren ennå lever. Men når pappaen sier «at eg tok det flott» er toneleiet gråtkvalt og fortvilt. Det samme skjer med ordene «Pappa hjemme, en stol sto tom» i andre vers og «Veldig lite blei sagt og gjort» i siste vers.

Gjennom hele sangen er det som gutten er i ferd med å ta inn over seg at moren er borte. Først gjennom samtalen med faren, deretter når legen kommer og endelig til slutt når bilen fra begravelsesbyrået kjører bort med morens døde kropp. I mellomspillet går livet videre og gutten tar følge med en venn til skolen. Men selv helt på slutten uttales fremdeles ordene «mor død» med det samme lyse tonefall som sangens avsluttende ord om at «solå skinte.» Kanskje er dette an konstatering av at moren for alltid vil forbli en del av guttens liv, et lyst minne i dager som skal komme.

I tredje bind av sin selvbiografiske romansyklus «Verden som var min», beskriver Ketil Bjørnstad sine minner om Stavangerensemblet slik: «I månedsvis hadde den lille fanklubben nede på Sandøya spilt Stavangerensemblets debutalbum "Ta ein kjangs" og frydet seg over lekenheten, selvsikkerheten, de knallsterke melodiene og tekstene.»

Bjørnstad berører her noe av essensen i Froddiens måte å synge på, nemlig lekenheten. Hans sangstemme bærer i seg en kontrast mellom en lys, barnlig lekenhet og en mørkere barnlig sårbarhet, en kontrast som smelter sammen med Bjørnstads tekst og melodi i sangen «Mor død». Melodi, tekst og dialekt i skjønn forening.

En forstår egentlig godt hvorfor Ketil Bjørnstad valgte å spille denne melodien i Froddiens begravelse. Froddien vil, gjennom sine sanger, forbli en del av våre liv også i årene som kommer. Froddien e død, men solå skinner.

Hør «Mor død» her.