Therese Ulvan: Pop-rock med nordisk bris

­Med lang fartstid i musikkbransjen har Therese Ulvan turnert verden rundt, vunnet priser og samarbeidet med store internasjonale artister. Hun fikk en fantastisk start på sin artistkarriere med debutalbumet «Already There», da hun vant den prestisjetunge prisen «Best Female Singer-Songwriter» av Los Angeles Women in Music.

Ulvan flyttet fra en liten øy i Norge til storbyen Los Angeles for å jakte på drømmen om en musikkarriere. Nå er den energiske sangeren og låtskriveren tilbake i Norge og aktuell med sitt nye album «I Am», som slippes fredag 4. november.

På «I Am» byr hun på mer rock-baserte låter enn tidligere, ispedd popens glade glitter. Ikke bare har hun den verdenskjente artisten Paulo Mendonca med seg på albumet, hun stiller også med et helt stjernelag av musikere som er med på å løfte lydbildet til nye høyder.

– Jeg lærte mye av å være aktiv musiker i USA. Hvor vi i Norge ofte får litt jantelov inn med morsmelka, blir amerikanerne på den andre siden av skalaen fôret med «The American Dream». Derfor kontaktet jeg min favorittgitarist Paulo Mendonca og var så heldig å få ham med på plata. Han ble så giret på demoene vi lagde at han endte opp med å rekruttere inn resten av bandet på albumet. En av de mest interessante musikerne som har vært med på å farge lydbildet på denne plata er Peter Iwers, som var bassist i det verdenskjente dødsmetallbandet In Flames, forteller hun.

Therese Ulvan er en artist som ikke er redd for å åpne sitt eget hjerte og slippe andre inn. Hennes uttrykk som sanger og låtskriver spenner fra inderlighet til energisk råskap. Dette kombinert med en hennes evne til å formidle, gjør at hun rører ved hjerter og får oss til å reflektere over hvordan vi lever våre liv. Musikken hennes befinner seg i det musikalske landskapet et sted mellom pop og rock, krydret med elementer fra både soul, blues og country. Men å putte albumet i en boks eller under én enkelt sjanger er ikke lett.

– I studioet i USA beskrev de musikken min som «pop with a purpose», på grunn av budskapet i tekstene, men den beskrivelsen jeg har fått som jeg nok liker best selv er den kompliserte merkelappen «poprock med en dæsj av nordisk bris». Noen av låtene inviterer til dansing og fest, mens andre er til ettertanke og stille stunder. Det er jo sånn at mørke dager og lyse dager lager mosaikken som vi til slutt kaller livet, og det er det jeg prøver å formidle med musikken, forteller Therese Ulvan.

På «I Am» tar hun et oppgjør med både janteloven, urealistiske idealer og de overfladiske verdiene som får større og større plass i dagens samfunn. Med et ironisk skråblikk synger hun om hvordan vi har blitt vant til at våre behov dekkes umiddelbart, og at de færreste er villige til å vente på noe som helst, samtidig som at janteloven hvisker oss i øret at man ikke må tro at man er spesiell.

Foto

Foto: Harald Øren.

–Tekstene mine handler blant annet om hvordan den teknologiske utviklingen de siste 10-20 årene har vært med på å totalt forandre hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Verdier som empati, medmenneskelighet og normal folkeskikk kan noen ganger virke litt utrydningstruet i Norge. Og da hjelper det jo heller ikke at Janteloven lever i beste velgående og at vi har vært innendørs og delt inn i kohorter gjennom en hel pandemi. At ting som ensomhet, «ghosting» og å gjemme seg bak falske fasader på sosiale medier begynner å bli normalen, synes jeg rett og slett er litt skummelt, utdyper hun.

Hun tror at spesielt sosiale medier og sjekkeapper åpner for en ny «bruk og kast»-mentalitet av mennesker, selv om de også gjør det lettere for folk å møtes og holde kontakten.

– Flere av låtene ble inspirert av hvordan single, unge kvinner og menn i dag må navigere disse appene for å finne kjærligheten, forklarer artisten før hun fortsetter:

Ulvan observerer ofte hvordan vi stirrer mer og mer på telefonene våre istedenfor inn i hverandres øyne, og at dette er med på å svekke kontakten med både omverden og våre nærmeste hvis man ikke er forsiktig. For å ikke snakke om hvordan vi i 2022 setter helt urealistiske skjønnhetsidealer for både menn og kvinner.

– Jeg har jo sett med egne øyne hvordan redigering og glamfiltre kan endre på bilder så en til slutt nesten ikke kjenner seg selv igjen. Så jeg valgte derfor at mitt albumcover skulle være et uredigert nærbilde av meg, en kvinne i 40-årene. Jeg har prøvd å formidle disse temaene i sangene mine, uten en dømmende tone, men med et humoristisk glimt i øyet, og krydret det hele med det altoppslukende temaet: kjærlighet.

Livets harde skole har svidd av noen beskyttende lag hun hadde rundt seg tidligere, noe som har ført til at hun ikke lenger kan gjemme seg. Resultatet er at hun nå blottlegger sin egen sjel i tekstene sine. Hun håper at ved å tørre å kaste sin egen maske, så kan hun kanskje inspirere andre til å gjøre det samme.

– Kanskje låtene mine kan motivere folk til å strebe etter en sunn balanse i livet, og kanskje legge fra seg telefonen litt oftere, skru av varslene fra sosiale medier og nyheter, og flytte fokus over på å være til stede i øyeblikket. Og ikke minst vise litt ekstra forståelse og empati nå som vi går inn i en vanskelig økonomisk tid som vil påvirke de aller fleste; men verst er det jo for de som har aller minst fra før av, forteller hun.

Hun har sunget i flere hundre begravelser og aldri hørt noen si at «Kari var et godt menneske, fordi hun hadde så fint servise, eller dyr veske».

– Det er OPPLEVELSENE vi har sammen som vi husker, og hvordan vi får hverandre til å føle oss som teller. Ikke alt det andre stæsjet som kapitalkreftene dytter på oss, som vi tror vi trenger for å passe inn og bli likt, eller få likes, avslutter Therese Ulvan.