Therese Ulvan: – Livet er et eventyr som kommer i bolker på godt og vondt

– Jeg sang for høyt! sier Ulvan med en latter og forteller at moren ble sint.

– Hun kjøpte et gammelt, brukt piano. Sånn var det jeg begynte – alene. Føler du deg på utsiden av ting, har det en årsak. Jeg passet ikke en eneste form av den typen som småbarn skal putte rundinger og firkanter ned i riktig hull; jeg var så taggete og rar i formen. Det tok tid før jeg skjønte at jeg skulle være sånn – at vi alle er født unike og ikke behøver slipe vekk taggene våre for å passe inn.

Idag mener Therese Ulvan at moren hjalp henne.

– Det var på en måte litt trist at jeg ikke fikk være med i fellesskapet. Men det gjorde at jeg turte å stå alene. Da skapte jeg egen musikk. Det var sånn jeg begynte.

Brobygger

Musikk var rundt henne i hele oppveksten på øya Hitra utenfor Trondheim.

– Jeg vokste opp i et hjem der mamma og pappa ikke hadde råd til sofa fordi de kjøpte et Bang & Olufsen-anlegg i stedet. Musikk har vært så mye. Vi reiste ikke til Syden, men til Memphis der de tok meg med på bluesklubber!

Moren jobbet i platebutikk og lille Therese drømte om å spille inn musikk med dem som var på baksiden av platecoverne i butikken der hun jobbet.

– Da jeg var liten bestemte jeg meg – og skrev opp i dagboken min – at jeg skulle reise ut i verden og møte ekte venner. Så forandret jeg det, til at jeg skulle ut og bruke musikk som brobygger på tvers av kultur og religion og politikk. Jeg har reist mye, og måten musikk får de stiveste ansikter til å slippe opp … det er akkurat derfor jeg holder på med musikk.

Det er også grunnen til at Ulvan sunget med World Peace Orchestra – noe hun sier hun vil gjenoppta «når denne bolken er over».

For Therese Ulvan mener livet kommer «i bolker». Det er det hun nå prøver å skrive sanger om.

Mosaikk

– Jeg synes livet er et eventyr. Det kommer i bolker på godt og vondt. Noen ganger må vi holde oss fast, andre ganger kan vi feire. Når vi står i en mørk rute, ser vi ikke før vi kommer på avstand at de mørke rutene også er en del av mosaikken. Det er bare en følelse – det prøver jeg å skrive sanger om. Toner til trøst er viktig. Albumet er et bilde av livet akkurat nå – med dur- og mollsanger.

Ulvan har vært mye på farten. Hun har bachelorgrad i jazz fra Leeds College of Music, studerte ved Paul McCartney-skolen Liverpool Institute for Performing Arts og ved Musicians Institute i Los Angeles. Debutplaten «Already There» kom i 2010, etter at hun hadde bodd i USA i flere år. På musikersiden var blant annet to fra jazzbandet Yellowjackets. Det norske albumet «Hemmelig Begeistra» fulgte i 2013, et nytt USA-laget album «LoveTrue» i 2014.

Likevel tror hun at hun er en «late bloomer». Mye annet fint i livet til Therese Ulvan kom sent, som barn og den store kjærligheten, da hun flyttet hjem til Norge etter ti år i utlandet. Det synes hun også gjelder musikken. Med det ferske fjerdealbumet, «I Am» føler hun at hun endelig har landet og funnet uttrykket som er hennes eget.

Tankekraft

– Da jeg var nyutdannet jazzmusiker, ville jeg ha med alt. Gospelkor, didgeridoo – jeg manglet bare vasken til farmor! I dag synes jeg det er så mye «toill», sier Ulvan på trønderdialekten hun har jobbet hardt for å beholde. Da hun begynte å lage det som ble til «I Am», ville hun ha et enklere lydbilde.

– Jeg sa til en venninne i Sverige at jeg ville ha litt Tina Turner, litt Lenny Kravitz blandet med meg – og hun sa «jeg kjenner en som har jobbet med begge to».

Det var gitaristen Paulo Mendonca, som var i Sverige da. Therese Ulvan dro nedover på dagen, møtte ham – og de begynte å skrive sammen. Det ble en sang allerede første dagen forteller hun og sier Mendonca «fanget det hun ville ha med én gang».

– Jeg tror på tankens kraft, og at når du ønsker noe sterkt så sender du ut en vibrasjon, sier hun om de tilsynelatende tilfeldighetene som gjorde at hun landet dette samarbeidet. Som Mendonca ble så entusiastisk over at han rekrutterte resten av bandet som er å høre på platen. Blant dem Peter Iwers, tidligere bassist i metalbandet In Flames.

Meningspop

Amerikanerne kalte musikken hennes «pop with a purpose» på grunn av budskapet i tekstene hennes: Viet janteloven, urealistiske idealer og de overfladiske verdiene som får større og større plass i dagens samfunn, teknologien som oppsluker oss. Men også kjærlighet.

– Livet akkurat nå lærer meg å slippe kontrollen enda mer. Bare det å få en unge er kjempeskummelt, du må bare ha tillit til at skaperkraften gjør det den skal gjøre. At etter vinteren blir det vår. Som kvinne skal jeg passe på alt – jeg skriver lister og ordner. Jeg øver på å sette meg ned og bare være – som tittelen på platen sier!

Øyeblikksmagi

Ulvan lærte å passe på seg selv da hun tidlig entret musikkbransjen – lenge, lenge før #MeToo-bevegelse og bevissthet.

– Der jeg vokste opp på et lite sted var det enten korps eller håndball, og jeg var ikke god i noe av det. Da jeg var 13 begynte jeg å spille i et bygdeband som spilte coverlåter på bygdefester. Der ble jeg tidlig konfirmert; oppvarmingen var en Petterøes og et kvart glass whisky – fordi jeg var så liten og tynn! Det var tider! smiler hun skjevt i dag.

– Jeg lærte meg å håndtere musikertilværelsen der jeg vokste opp i en bandbuss på 1990-tallet, og etter hvert bodde i USA og England. Jeg så veldig mye. Mannen min sa til meg: «Det er som å banke på hos en krabbe, du må slippe meg inn». For det å ta imot noe – som å ta imot en sang uten at hodet tar over – kan være vanskelig, sier Therese Ulvan i dag:

– Jeg er så takknemlig akkurat nå for å være til. Jeg skriver på ny musikk igjen, for nå er «I Am» klart og ute i verden. Det er øyeblikkets magi – og så slipper man det. Vi har bare nuet. Når jeg er ferdig med en konsert, de siste tonene dør ut, så er konserten faktisk over og historie.