Søndag synger Emil Kárlsen ut på Samenes nasjonaldag – med en låt inspirert av «Koke bjørn»
– Samisk musikk vokser nå, og jeg synes det er givende å kunne være med på å skape et bredere bilde av hva samisk musikk er og være litt nyskapende på den fronten. Utvide det samisk musikk kan være ved å skape nye lydbilder.
Det sier Emil Kárlsen, som er i ferd med å etablere seg som soloartist på samisk – etter å ha frontet bandet Resirkulert og sunget på norsk i en årrekke. Søndag 6. februar er han klar for å gjøre noe han aldri har gjort før:
Han skal synge med Kringkastingsorkesteret under en direktesending som del av den samiske nasjonaldagsfeiringen. Emil Kárlsen tror KORK-konserten, som også byr på artistkolleger som Sofia Jannok, Niko Valkeapää og Kajsa Balto, blir «majestetisk».
– Det er en fin satsing av NRK i år, med mange sendinger. Feiringen av denne dagen har fått mer og mer plass med årene, og det er fint å se. Jeg møter ofte nordmenn som ikke vet så mye, og som skulle ønske de visste. Jeg tenker dette går i riktig retning: Bare man blir kjent med hverandre så blir alt så mye bedre.
Han kaller KORK «et sprekt orkester», og er spent på én ting, ler han:
– Jeg blir så lett rørt av å høre orkestermusikk live. Jeg er spent på om jeg klarer å holde tårene tilbake når jeg er i samme rommet! Det er så bevegende, så mange som omslutter seg rundt det samme og lager vakker musikk.
Spilte for Niemi
Søndag trår Emil Kárlsen frem og gjør sin egen nye låt «Muohta» med KORK som omslutter seg. Den utkommer som singel to dager tidligere. Sangen, som er nordsamisk for snø, har en spesiell forhistorie: Den handler om flukten til et ungt par, Jussi og Maria, fra Pajala og over viddene mot tryggheten i nord – med øvrigheten på jakt etter å arrestere dem. Høres kjent ut for boklesere?
Kárlsen tok nemlig utgangspunkt i Mikael Niemis roman «Koke bjørn» da han laget den – og har spilt «Muohta» foran Mikael Niemi selv, som ga gode tilbakemeldinger.
– I manuset er det fine linjer som beskriver flukten, og det inspirerte meg til å lage en joik, forteller Emil Kárlsen, som ble talentspeidet til å spille Jussi da Beaivváš – Det Samiske nasjonalteateret satte opp «Koke bjørn» med urpremiere i mars i fjor. Han fikk rolletilbudet etter en konsert i Tromsø der teatersjefen var til stede – én måned etter at han hadde lest Niemis roman som var bursdagsgaven fra kjæresten.
– Læstadius, prosten i boken, hadde vært rundt i min hjemkommune Storfjord/Omasvuotna på 1800-tallet og funnet Læstadiusvalmuen, som er symbolet på kommunevåpenet vårt. Valmuen nevnes også i boken, nok en link som gjorde at jeg bare måtte takke ja. «Det er for mange ting som stemmer til at jeg kan takke nei», tenkte jeg.
Rikt og musikalsk
Men da Beaivváš ville ha Emil Kárlsen om bord for en ny teaterforestilling sist høst, takket han nei for å satse for full på sin nye musikalske vei.
– Jeg har alltid holdt på med musikk og teater, helt siden jeg var liten, og trivdes godt på begge disse scenene. Men det begynte å skje så mye spennende på musikkfronten, særlig med dette soloprosjektet som jeg startet. Jeg tenkte at «nå står jeg overfor et veivalg». Det gikk ikke an å kombinere. Og selv om det er fint og trygt med en fast jobb i seks måneder tenkte jeg at jeg måtte smi mens dette jernet er varmt.
Emil Kárlsen sier det virker å være større interesse for samisk musikk også her til lands, etter at veien ut til verden tidligere gjerne har vært litt kortere fra Sápmi: Artistene har ikke alltid gått veien om den norske musikkscenen for å nå ut. Om det å synge på samisk sier han:
– Det er mange fine metaforer som ligger i det samiske språket, blant annet alle de spesifikke naturbetegnelsene. Det er et veldig rikt og musikalsk språk, med mange myke lyder.
Men det var ingen selvfølge at han kunne gå den veien, forteller han. For norsk var unge Emils hjemmespråk i oppveksten.
– Jeg har måttet lære meg samisk via skolen. Jeg begynte da jeg var liten, men det er først de siste årene jeg har fått brukt det aktivt – og da går læringskurven bratt oppover. Man må føle seg trygg på å bruke språket, og da trenger man å høre det på ulike arenaer, som TV og radio.
– Går riktig vei
Besteforeldrene hans fikk ikke lære samisk da de var små, selv om oldeforeldrene hadde samisk som morsmål, forteller han fra en ikke så fjern fortid:
– Oldeforeldrene mine lærte det ikke videre til ungene sine. De mente at det var til deres beste at de lærte kun norsk, så de ikke skulle få plager senere i livet. Jeg vokste opp med mine besteforeldre i nabohuset, og for meg ble det veldig naturlig at jeg ville lære meg samisk. Særlig bestemor og bestefar var pådrivere for at jeg skulle ta samisk på skolen. De lærte seg en del ord, og arrangerte masse språkkafeer. Det kommer noen samiske ord og uttrykk fra bestefar, som han nok har hatt liggende i bakhodet siden han var barn.
– Ekstra gledelig er det også at mamma nå har begynt å lære seg litt samisk!
Emil Kárlsen snakker det flytende nå, og ordforrådet øker jo mer han snakker det – som da han bodde i Guovdageaidnu/Kautokeino under teatertiden.
– Språket har ikke vært så synlig før, men nå går det riktig vei. Man må være sta og stå på selv, også i møtet med dem som er samisktalende. Jeg har konsekvent svart på samisk, og sagt at de ikke må snakke norsk til meg! Og forstår jeg dem ikke, forteller jeg dem at jeg er nødt til å spørre. Og så må man tillate seg å tørre å bli rettet på. Det er nok sårt for veldig mange, men jeg tror det er til det beste at man retter på hverandre på en vennlig måte. Det lærer man jo av.