Rikke Normann slipper akustisk EP

EP-en «The Art of Being Home Alone» utgis 19. august. I vår gikk Rikke Normann i studio for å spille inn akustiske versjoner av låter fra femtealbumet «The Art of Letting Go». For å få et så ærlig bilde av musikken som mulig ga hun seg selv tre takes per låt, og de skulle bearbeides minimalt i etterkant. Og sånn ble det.

Resultatet ble en EP på fire låter som er nakne, såre og som gir deg følelsen av at du blir betrodd en dyp hemmelig av en nær venn. Samtidig får Rikkes lekenhet, melodiske teft og vokal virkelig skinne. For Rikke selv er dette formatet det som står henne nærmest.

– Jeg har alltid vært litt «obsessed» av låtskriving. Helt siden jeg var liten har jeg vært mer fan av sanger enn jeg har vært av artister, fra alle sjangre. Og det er definitivt den klassiske singer / songwriter-stilen med akustiske instrumenter som fanger meg mest. Med et godt grunnlag kan du kle opp en låt i nesten alle farger og former. Det gjorde jeg på det forrige albumet. På denne EP-en hører du selve ryggmargen – eller kanskje til og med hjertet, i musikken, sier Rikke om EP-en.

Vondt brudd

Samtidig som hun jobbet med låtene gikk hun gjennom et vondt brudd som snudde opp / ned på alt i livet hennes. Plutselig føltes låtene på EP-en ferske ut. «I Will Try» gikk fra å handle om å være forelsket i noen som ikke var forelsket i deg tilbake, til å handle om at man selv ikke klarte å gjengjelde noen andres kjærlighet. «I Dunno Love», som opprinnelig handlet om hvordan hun så vennene sine date via snapchat og sms-er, hadde blitt høyaktuell for henne selv.

– Det er veldig merkelig hvordan musikk i utgangspunktet kan bety helt forskjellige ting for forskjellig mennesker, selv om det er det jeg alltid håper på at den skal gjøre. Men at min egen musikk plutselig skal få en annen mening for meg, det hadde jeg ikke trodd, sier hun om musikken. I tillegg til de fire akustiske låtene på EP-en, får publikum to remikser av låtene «Unfollow» og «Melted Snow». Begge to er preget av 80-tallssynth, men mens den ene er lett og boblende, er den andre tung. I disse Stranger Things-tider er remiksene et perfekt soundtrack til sensommeren.