Mugisho går solo og graver dypt i egen historie
Mugisho David Nhonzi, som han heter, er fra Kongo, men sier han ikke har noe kjennskap til sitt eget hjemland. Han var bare fire år da søsknene la på flukt fra borgerkrigen i Kongo og til slutt ble gjenforent med foreldrene som befant seg i Norge.
– Jeg føler meg veldig norsk. Men da jeg og broren min, Willy, jobbet med «Leve», var vi mye innom spørsmål som identitet, tilhørighet, rasisme, sier Mugisho og sikter til låten de skrev i kjølvannet av de norske Black Lives Matter-demonstrasjonene, og som gikk viralt.
I fjor høst vanket det Edvardpris fra TONO for «Leve», og juryen mente brødrene hadde fremvist «en imponerende evne til å transformere personlige, såre opplevelser til mektig, aktuell og allmenngyldig historiefortelling».
Og nå tar Mugisho historiefortellingen videre. Han har lenge hatt lyst til å skrive om sin egen families sterke historie, men sier til NTB at han ikke har vært i stand til å gjøre det – før nå.
Musikk med dybde
– Kanskje det er først nå jeg kan? Jeg har innsett at jeg kanskje var for ung tidligere, det krevde så mye å grave i dype følelser og være moden nok for å klare å skrive en sånn låt, sier 28-åringen:
– Det kan hende at koronapandemien har trigget noe ekstra, så rar hverdagen har vært de siste to årene. Man har plutselig tid til å kjenne litt mer på følelser. For min del kjente jeg veldig mye på ønsket om å gjøre noe som er litt dypere kunst – enn bare en overfladisk kjærlighetslåt man kommer på der og da. Jeg kjente at jeg trengte en pause for å lage musikk med mer dybde.
For Mugisho var tidlig karakterisert som et stort, norsk pophåp, som opptrådte på VG-lista, laget filmmusikk, hadde platekontrakt med et av de store plateselskapene, gikk på kurs med Stargate og turnerte med Jarle Bernhoft.
Men han valgte å slutte – og begynne som uavhengig artist i selskapet Orkestra, som han var med på å starte sammen med Nader Babba Khalayli, Sveinung Hatløy Sætre og Ferdinand Nygård. Tanken deres er å bli en hub der alt artisten trenger finnes «på huset». Kongstanken er at artistene, som vil eie rettighetene til sine egne verk, skal være drivkraften i sine egne prosjekter.
Må være ekte
– For å lykkes som artist i dag tror jeg det er nødvendig. Jeg tror denne drivkraften vil smitte over på apparatet rundt. Det blir genuint og ekte, noe publikum også vil merke fordi musikken ikke er «fabrikkert mat», polert på alle kanter for å passe til trendene. Å gå fra et stort selskap til å lage seg et lite team gjør at man kan bli mer involvert i den kreative prosessen. Det er viktig for meg som ikke bare er artist, men også produsent. Jeg hadde mistet mye av motivasjonen da jeg sluttet.
Nå er motivasjonen for lengst tilbake – og den første sangen i Mugishos nye soloprosjekt er akkurat sluppet. Den heter «Running With Angels», og vil få følge av opp mot fem låter til i løpet av 2022. Det å starte med å bruke sin egen historie sier han er «ganske skummelt».
– Spesielt når det blir så personlig. Samtidig tror jeg at denne historien vår har mye i seg som kan være en inspirasjon og motivasjon for andre. Familien min synes det er fint at jeg deler historien fordi det kan hjelpe andre som er i en lignende situasjon – og kanskje være til trøst. Hvis låten kan nå ut til noen på den måten vil det gjøre meg veldig, veldig glad, sier Mugisho som har stor tro på musikkens kraft.
Noe større
Mugisho skrev «Running With Angels» sammen med Nashville-låtskriveren Deanna Walker, som gråt første gang hun hørte historien om hvordan de åtte søsknene var igjen i Kongo hos besteforeldrene da foreldrene dro på misjonstur til Norge i 1997 for å møte venner.
Men så brøt krigen i Kongo ut. Foreldrene fikk ikke reise tilbake av norske myndigheter, og de måtte finne en måte å få barna sine ut. Det tok ett år og tre måneder – og i månedsvis visste ikke foreldrene om barna deres var i live.
– Noen misjonærvenner fløy ned for å finne oss og fikk sendt et brev tilbake til mamma og pappa hvor vi alle skrev vi var i live. Det var første lyd fra oss på åtte måneder. Det må ha vært helt sinnssykt for dem, sier Mugisho som selv husker lite, men har hørt mye om familiens egen opplevelse med krig og flukt gjennom de eldre søsknene og foreldrene.
– Samtidig har jeg ikke kanskje helt tatt det til meg fordi jeg ikke husker. Men jo eldre man blir, så jobber hodet litt annerledes, sier han tenksomt.
Tro og familie
Men låten skildrer imidlertid ikke bare det å flykte og søke tilflukt i et fremmed land – men også om hvordan det føltes som om noe større hjalp dem, tittelens engler. Derfor ville han at refrenget på låten «skulle være som en bønn».
– Uavhengig om du er troende eller ikke; når du er i en situasjon hvor du må kjempe på liv og død for å få med deg familien din, har vi mennesker det naturlige instinktet i oss til å søke etter noe større enn oss selv, sier Mugisho.
For bak skildringen av flukten er sangen også en hyllest til morfaren, som var pastor i Kongo, og dessuten en måte å få frem hvor viktig troen har vært og er for familien.
– Det er en passende tittel i forhold til hvordan livet mitt har vært.