Molvær blåser inn på kinolerretet etter koronaknekk: – Temmelig traumatisk

­For to år siden så det stygt ut. En uvaksinert Nils Petter Molvær dro som kjent på seg koronaviruset på vei hjem fra spillejobb i Frankfurt. Dårlige nyheter for de fleste – helt krise for en internasjonalt anerkjent trompetist.

– Jeg lå strak ut og pustet sånn, sier Molvær og demonstrerer med skrapende åndedrag overfor NTB.

– Da var det bare å ringe etter sykebil. Det var temmelig traumatisk.

Tysk åpning

Skjønt, Molvær reiste seg etter behandling han berømmer norsk helsevesen for. Og han holder det ikke mot Tyskland at han ble smittet der.

Tvert imot: Noe av det første han gjorde etter å ha blitt skrevet ut, var å lage filmmusikk til «Den store friheten». Det tysk-østerrikske fengselsdramaet vant jurypris under Cannes-festivalen i fjor, og ble senere Oscar-kandidat. Fredag venter norgespremieren.

Foto

«Den store friheten» handler om forbudt kjærlighet i etterkrigstidas Tyskland. Franz Rogowski (t.h.) og Thomas Prenn spiller sentrale roller. Foto: Fidalgo filmdistribusjon / Handout

– Regissøren var veldig spesifikk på hva han ønsket seg, forteller Molvær om de seks improviserte solostykkene han leverte.

– Altså var det ganske fort gjort. Jeg satte meg ned med de ulike scenene – og som jeg liker å si: Det tok fire timer og 40 års erfaring.

Skeivt lovverk

Atskillig lenger tok det tyskerne å utradere den såkalte paragraf 175. Sebastian Meises film følger Hans (Franz Rogowski), en tidligere konsentrasjonsleirfange som blir nærmest fast inventar bak murene fordi han er skeiv. Det handler om lojalitet og kjærlighet, menneskelighet og frihet – på flere plan.

– Utgangspunktet er homofililoven som ble avskaffet i Norge i 1972, takket være aktivister som Kim Friele. I Tyskland forble den i lovteksten helt til 1994, konstaterer Molvær hoderystende.

– Det er en heftig film – og en viktig film – som jeg gleder meg til å se på stort lerret. Min oppgave var å prøve å uttrykke hovedskikkelsens ensomhet. Improvisasjonene mine smaker mer av lengsel og melankoli enn sentimentalitet, håper jeg.

Han synes det er vanskelig å sjangerplassere dem.

– Kall det … musikk. Når du er ung, tar du til deg masse inspirasjon. Etter hvert som du blir eldre, finner du din egen stemme. Hvis vi skal trekke en parallell, får det i så fall bli til gamle salmer.

Ny vår

Sikkert er at kreftene bak European Film Awards ble overbevist. De utropte Molvær til Beste komponist, noe som har bidratt til en ny giv etter koronasykeleiet.

Ikke før har han gjort «Dødsdansen» på Torshovteatret, før han varsler samarbeid med Nasjonalballetten. Til våren planlegger han turné med gjennombruddsplata «Khmer» (1997), samtidig som han forbereder et personlig dokumentarprosjekt sammen med produsenten Jørgen Lorentzen.

– Tenkte du på noe punkt at karrieren var over?

– Nei, jeg fokuserte på å bli frisk. Jeg var ikke redd, heller, for jeg fikk så bra oppfølging. Sykepleierne så ut som astronauter med alt verneutstyret sitt. Jeg husker imidlertid at jeg prøvde meg på sykkeltur etterpå. Det gikk i 100 meter før jeg var «helt pudding».

Ettervirkninger

– Er du blitt helt frisk?

Molvær rister på hodet igjen.

– Jeg har fått konstatert arrvev på lungene, røper trompeteren som har rukket å bli 62.

– Jeg har fått et anstrøk av tinnitus. Og så hender det at jeg glemmer ting.

Han humrer sorgmuntert.

– Men det blir kanskje ikke riktig å skylde alt på korona.