Marit Larsen tilbake: – Nå brenner det i brystet og da er tiden inne

Hun er sin egen sjef. Og det er hun som bestemte at hun ikke vil melde seg tilbake i offentligheten med ny musikk før hun «kjente det gjorde for vondt å holde den inne»

– Det må brenne litt i brystet. Å kalle det magefølelse er for mjukt, det er en brann. Jeg har et nesten religiøst forhold til å vente på denne følelsen, forteller hun over et skolebrød på et bakeri nedenfor Kampen kirke.

Tilbake i båt

Rett ovenfor har hun plass i et kontorfellesskap og prøver å ha arbeidstid. Skrive etter frokost – spille etter lunsj. Og i nabolaget bor hun nå med sin lille familie – «en nydelig trønder», som hun kaller mannen, og deres felles barn.

I flere år hadde de bodd i New York, der han var nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser. Men hun dro hjem for å få barnet sitt rett før koronapandemien – og så stengte grensene. På den andre siden av havet var familiens leilighet med bryllupsbildet på veggen. Venner pakket ned leiligheten og sendte eiendelene med båt til Norge. Og her ble familien boende.

Men USA har likevel vært viktig for den nye musikken hun nå melder seg med. Storbyen har vært Marit Larsens kreative hjemsted siden hun var 15 år – men da hun flyttet dit med mannen, var det første gang hun var hun der uten en deadline hengende over hodet.

– Før det hadde livet mitt vært som en evigvarende turné. Jeg hadde alltid reist til New York for å jobbe med nye prosjekter. Så å bo der uten dette presset … ble det likevel mye musikk ut av. Jeg tenkte «å fy søren», for jeg klarte ikke å skru av skrivehjernen. Det er en yrkesskade!

Søkte det norske

I desember skal Marit Larsen fremføre noe av det som brant i brystet live for første gang, på en turné til et fint lite knippe norske byer. Hun har allerede sluppet en smakebit – en låt som er på norsk. Og forklaringen på hvorfor Marit Larsen for første gang begynte å skrive på morsmålet, er noe uventet:

At Donald Trump var blitt valgt til president rett før hun flyttet til USA, og de umiddelbare ringvirkningene det fikk for menneskene rundt henne. For første gang følte den norske artisten utenforskap i landet hun trodde hun kjente så godt.

– Derfor søkte jeg mot det norske – også morsmålet, sier Marit Larsen i retrospekt. Hun ville oppsøke det norske språket kreativt, tok mot til seg og sendte en epost til forfatteren hun beundret så sterkt, Kjersti Annesdatter Skomsvold.

– Det var så langt unna at jeg turte! ler Larsen. Det ble ja, og nå har de to skrevet låttekstene til Larsens kommende album i samarbeid.

– Jeg forplikter meg ikke, og det er mye engelsk fremdeles, legger hun nøkternt til.

Orkester på avstand

Forrige gang hun meldte seg med musikk var med «Joni Was Right»-prosjektet anno 2016, der hun dykket ned i legendariske Joni Mitchells univers. Hovedinntrykket var akustisk, og som alltid svinger da Marit Larsen mer mot andre hold på neste plate, selv om albumingredienser som alltid er både symfoniske elementer og folk.

– Det bar tilbake til et 20-manns symfoniorkester!

Hun ler og «tilstår» at orkesteret satt i Skopje, og innspillingen ble gjort via Skype – med strykerne arrangert av Owen Pallett, kjent fra sitt arbeid med The National, Taylor Swift og Arcade Fire. Filene fløy dem imellom på epost. Men hun reiste iallfall til Nesodden, der Morten Qvenild har studio.

– Du kan ta med harddisken din med rundt og spille den inn overalt. Musikkspråket kjenner ingen lande- eller teknologigrenser. Men det er også samfunnshelse å oppleve livemusikk, enten det er å utøve eller bare være i samme rom med ukjente og dele noe som skjer der og da. Jeg tror publikum er bare én kulturopplevelse unna å komme tilbake til ting slik de var, sier hun om hvordan korona lot til å endre vanene våre.

– Jeg ser det hver gang jeg er publikummer på teater eller en konsert. Den kollektive erfaringen. Jeg er overbevist om at den er viktig.

Barnebok som fristed

Mellom forrige plate og denne – og før hun selv ble mor – ga Marit Larsen ut en barnebok. Om Agnes og der hun bor. Neste bok kommer over nyttår, og skal handle om musikk. Og litt til.

– Jeg vil slå et slag for at barnebøkene skal gjenspeile verden, og at alle barn skal kunne se seg selv, sier Larsen, som opplever barnebøkene som en frisone.

– Jeg skal prøve å beholde det. Jeg har hatt ansvaret for andre menneskers lønn siden jeg var 15. Det er internalisert. Jeg husker nesten ikke skillet da det gikk fra lek til alvor, funderer hun. Fremdeles, når en idé lander i hodet hennes, føles det «som lek og gøy».

– Det er like lysende og skinnende. Det var ikke der før det kom til meg. Jeg er opptatt av å beskytte den følelsen, sier hun og forteller hvordan hun så tar på seg andre hatter. Først som arrangør. Deretter som produsent – for hun har produsert skivene sine selv siden 2014.

– Til slutt er jeg plateselskapet som vurderer resultatet, sier innehaveren av Håndbrygg Records: – Jeg styrer alt. Jeg vet hva jeg vil. Jeg har aldri vært en av de kule, hippe. Jeg har aldri prøvd å jage trender. Derfor har jeg alltid blitt like overrasket og glad hver gang jeg har en radiohit og skriver et bra poprefreng.

Stolt av katalog

To av de nye sangene blir å høre på desemberturneen – sammen med 14 fra katalogen. Hun fremfører dem i selskap med strykekvartetten Oslo Strings og et band bestående av Siv Jakobsen, Marius Forsgren, Marie Moe (Razika) og Thomas Gallatin.

Den ene av sangene, «Solid Ground», skrev hun da hun var 19 år.

– Tematikken angår meg ikke lenger, men jeg har respekt for hun jeg var. Alt ledet frem til dette. Jeg har skrevet ting ut av systemet mitt. Dømmekraft og smak endrer seg, men det var meg da.

Marit Larsen er stolt av låtkatalogen. Hvor mange sanger det er snakk om? Hun hevder hun har aldri har talt dem, men at «det er mange». Og legger muntert til:

– Den lever jeg av!