Longfield & Super Skeleton er ute med albumet «Daylight, the Devil»

­I en tid da rockens død er varslet for endte gang, falske influensere uten substans preger populærkulturen og en flod av artister velter seg i quick-fixes og lidenskapsløs bekvemmelighet, er Longfield & Super Skeleton (LSS) en herlig motvekt og sårt tiltrengt vitamininnsprøytning. LSS kan beskrives som et DIY-band; ekstremt dedikerte og hardtarbeidende, et band som lever og ånder for musikken og rockens sjel, en gjeng gutter og menn som gjør absolutt alt selv. Alt.

Arbeidet med «Daylight, the Devil» startet en drøy måned etter at forrige langspiller «Void of Glitter / Constantly Bitter» ble sluppet. Etter å ha pusset opp bandets studio i Gamle Slaktehuset i Haugesund, et studio bygget av bandet selv, låste de seg inne og kastet nøkkelen. Den intense, spontane og skamløse lyden som har gjort LSS til et liveband av dimensjoner skulle bli større, kraftigere.

– Vi skjønte raskt at vi kom til å bli styrt av impulser med lite hensyn til sjanger, forteller vokalist og frontfigur Jarle Langåker

– Dette albumet har blitt formet av hele bandet i større grad enn før. Vi har beveget oss ut på farvann vi ikke har våget tidligere, samtidig som vi har beholdt våre tydeligste kjennetegn, legger han til.

Responsen har ikke latt vente på seg, verken fra publikum eller fra norske radiostasjoner. En rekke heseblesende konserter der nye låter er testet med stor suksess er avholdt, der legendariske Hulen i Bergen må trekkes frem som et minneverdig høydepunkt. Smakebiter fra albumet har samtidig markert seg på eteren, som den hyppig spilte og heftig dansevennlige «Parasite» og P3-favoritten «Suffer», som ble inkludert i P3-listen «Best akkurat nå» og beskrevet som «100 prosent deilig galskap» av Espen Roness (NRK P3).

– Daylight, the Devil» er lyden av et band som har perfeksjonert og forsterket sin herlige upretensiøse og bredbente rockeformel, samtidig som sounden er videreutviklet og det tekstlige er tydeligere og mer direkte i sin identitet; på «Hungry Eyes» hører vi et LSS som våger å dra ned tempoet, hvor vokalist Langåker maner frem sin indre Jim Morrison, «Let Loose» er magnetisk eggende i samspillet mellom konfronterende gitar, bass og rytmeseksjon, mens vokalen varierer mellom pirrende mystikk og opphissende crescendoer. Albumets tematikk preges av tanker om hvor verden er på vei, og hvordan vi ser på hverandre som mennesker: Tekstene toucher på det egosentriske, og hvor frakoblet vi har blitt hverandre i en tidsalder vi i utgangspunktet skulle være mer informerte og verdensvante enn noensinne, forklarer Langåker.

Han legger til at dagslyset på mange måter har fått rollen som skurken, og at flere er mer enn nok fornøyde med å leve ut dagene sine bak en retusjert vegg på sosiale medier, mens solen skinner ute i en verden som blir mer og mer forutsigbar og mindre og mindre individuell.

«Daylight, the Devil» ble sluppet digitalt og som limitert vinyl 26. august.