– Jeg river og rister i hva som oppfattes som rockelyrikk på norsk

– Det er helt åpenbart at publikum trenger litt tid på å komme tilbake. Vi har forandret oss på disse to årene. Fått andre sosiale mønstre, og tilpasset oss Netflix og podkaster. Vi som lever av å samle folk fikk arbeidsnekt. Nå må vi selv sørge for å få folk tilbake, sier Erlend Ropstad.

Som låtskriver og musiker gjør han det ikke uventet med en låt – kalt «Gleden og sorgen». Den er hans bidrag for å få konsertbransjen opp på beina igjen.

Musikkvideoen ble laget da Erlend Ropstad gjorde konsert foran 1.300 publikummere på Rockefeller rett før Norge stengte ned på ny, og spilte den nye sangen for dem.

– Den skal vi bruke til å minne folk på hvor gøy det er å være på rockekonsert og stå og skrike med hendene i været. For det har vi glemt! Nå må vi få tilbake gleden i disse tingene, sier Ropstad og forteller om en smitteverntilpasset konsert der publikum satt meteren unna hverandre på geledd ved langbord. Kun én av dem reiste seg opp og sang – og ble kastet ut.

– Jeg pratet med ham etterpå. Vi musikere er leid inn for å oppildne folk med rock – og så var reglene slik i denne tiden at folk ikke fikk lov til å bli oppildnet. Skal vi få til glede i musikkopplevelser igjen, så er dette en ideell låt å starte med.

Kona må lytte

«Gleden og sorgen» starter albumløpet mot hans niende studioplate med samme tittel, som kommer i april. Det er bare ett år etter at han ga ut forrige, som han kaller «bikkjeskiva» fordi han ga den en så lang tittel. Utgivelsen av «Da himmelen brant var alle hunder stille» ble satt på hold i på vente av at lanseringsturné med band skulle bli mulig. I mellomtiden dro Ropstad ut på solo smittevernturné og ga ut liveskive.

– Jeg liker å holde tett intervall på utgivelsene mine fordi jeg skriver mye. Det er låtskrivingen jeg har mest tid til.

For Ropstad er rask i studio og mer enn et par måneder av året tar ikke turneene han legger ut på.

– Da er det fort 9–10 måneder igjen av året. Jeg elsker skriveprosessen, sier Ropstad som noen ganger bruker en halvtime på en låt, andre ganger årevis. Han holder gjerne på med 20 låtskisser av gangen. Hvordan han vet om en låt er noe å satse på? Den høye mannen smiler i skjegget og sier «den banale lakmustesten er om kona liker den».

Målet hans

– Hun er i utgangspunktet høyt positivt kalibrert, men jeg leser reaksjonene hennes. Tolker det om det er bra nok. Sier hun «den er fin», da er ikke låten noe å spare på, sier Ropstad, som legger listen dit at hun må synes den er «det fineste han har laget».

Erlend Ropstad hadde en gang en manager som snakket om måltall for salg. Ropstads egen målsetting er at den neste låten han skriver, skal være den beste han har hørt. Hans fremste motivasjon er å bli bedre som låtskriver. Utforske nye måter å skrive norsk rock på.

– Jeg river og rister i hva som oppfattes som rockelyrikk på norsk. Kicket jeg får når jeg setter siste punktum på en ny låt som jeg føler er der oppe blant de beste. Det er en sterk lykkefølelse. Samme kicket føler jeg etter en bra innspilling i studio, eller når jeg går av scenen og folk roper navnet mitt.

Jug og sannhet

Noe Erlend Ropstad har merket seg de siste par årene, er at publikummet ikke lenger bare er jevnaldrende med ham selv – nå 47. De er både blitt eldre og yngre – helt ned i 18-åringer som dukker opp for å høre hans norskspråklige rock.

Ni av ti tilhørere han snakker med etter konsertene sine, har fått musikken hans anbefalt av venner og familie. Det er han fornøyd med. For han finnes knapt å se på TV og har aldri hatt de store ambisjonene. Erlend Ropstad erklærer seg «fornøyd med måten ting snubler i vei i min karriere». Det innbragte ham tidligere i år hans åttende Spellemannsnominasjon siden 2013.

Erlend Ropstad synes det er mest interessant med artister som formidler noe fra sitt liv som gir resonans hos lytterne. Kicket blir «kraftig redusert når det står ti låtskrivere bak én låt», sier mannen som i ti år har delt norskspråklige låttekster så personlige at det river i ham å skrive den – sammen med tekster han karakteriserer som «mildt sagt krydret opp».

– Men folk vet ikke hva som er hva siden jeg pendler mellom jug og sannhet. Noe av det som er gøy er at folk tolker det og får det til å bety ulike ting. Da kan ikke jeg sitte og gi fasit i intervjuer; da ødelegger jeg folks forhold til den sangen – at de «tok feil». Dette er et forsøk på toveis kommunikasjon, der jeg vil dytte litt borti folk.

Leste dikt

Erlend Ropstad er kjent for sterke sceneopptredener, men når NTB snakker med ham, sier han det virker fremmed å gå opp på scenen. For Ropstad valgte å ta seg et halvt års konsertpause, og skal ikke spille før til sommerens festivaler. Det angrer han neppe på, nå når mange av kollegene for tiden sliter med billettsalget.

– Men når jeg først står på scenen, er det ikke et sted jeg trives bedre. Jeg er avhengig av det, får et kick når jeg går av scenen og folk roper navnet mitt. Jeg er en av de introverte som når vi står på en scene krever den type oppmerksomhet. Det er en egen kategori av oss, smiler han mildt selvironisk.

For Ropstad synes sosial omgang kan være slitsomt. Verken på foreldremøte eller fest ønsker han å bli sett. Denne dobbeltheten har han hatt med seg hele livet.

– Som kompleksfylt tenåring i niendeklasse, høy og tynn, gikk jeg frem i klassen og leste abstrakte dikt av Jan Erik Vold, Obstfelder, Obrestad og Helge Rykkja. Men jeg gjemte meg i skolegården i friminuttet.