Elin Furubotn tok fatt i urgamle barnerim og -regler: – Vi må ta tilbake sangen og sangtradisjone

– Jeg er overrasket over den overveldende gode responsen, at folk var så positive og engasjerte. Det sier Furubotn til NTB om hvordan låtene på hennes seneste album, «Resirkulerte rim og regler», ble tatt imot da hun tok en turnésving i kjølvannet av albumslippet på tampen av november.

Å høre på platen er kjenninger som blant andre «Ride ride ranke», Geitene mine», «Byssa byssa badnet», «Kråkå» og «Tippe tippe tua» å høre, dog i en særegen ny drakt – i spennet fra grytelokk, gryntende griser og en låvedør som knirker, via hardingfele og trøorgel til persisk saz og santur.

Og – ikke minst – opptak av Elin Furubotns egen mormor som starter den ene låten, før barnebarnet overtar og melodien slår inn.

Sang med

For det var mormoren som lærte lille Elin mange av rimene. Men de hadde ofte samme monotone melodien – så barnebarnet laget nye melodier og arrangementer til dem.

På spørsmål om publikum husket rimene og reglene hun spilte på konserten, så lyder svaret.

– Jeg merket meg at publikum var veldig med og var aktive tilhørere, og vi fikk både klapping under konsertene – og trampeklapp etterpå. Noen av reglene var det flere som husket, selv om de hadde ikke sunget dem på lang tid, sier hun og trekker frem «Tippe tippe tua» som eksempel.

– Den kunne virke litt kjent for flere – så de sang med!

Synger mindre

Flere konserter venter på nyåret, på Hamar, Bjørkelangen, Stavanger og Haugesund i februar. Men først er det jul – og tid for julesanger. Det hevdes gjerne at folk ikke kan mer enn første juleverset, og det nikker Elin Furubotn gjenkjennende til:

– Jeg vet ikke helt, men jeg synes å merke at de unge kanskje ikke kan sangene så godt som før. Vi sang jo mye på skolen, barneskolen særlig, og det er trist at det synges i mindre grad på skolene nå, sier den prisbelønte artisten, som synes det er så lite sang og musikk i grunnskolen.

– All forskning viser jo at sang er viktig, at hjernen stimuleres, og at man dermed også lærer bedre andre fag.

Lærerike rim

Elin Furubotn minner om hvor mye det synges i flere andre kulturer, og hvor stolte folk er av det.

– Sang og musikk vekker følelser, man blir glad av det. Vi må ta tilbake sangen og sangtradisjonen. Det ligger mye kraft i det! De gamle rimene og reglene er en kulturarv; en kulturskatt jeg synes vi bør ta vare på. Det var en måte å formidle hvordan dagliglivet var en gang i tiden, som tilfellet er med «Tippe tippe tua» og «Kråkå». Det er også mange viktige og fine metaforer i de gamle reglene som vi kan bruke som voksne, sier hun og trekker frem to eksempler:

– «Reven» handler om å lære seg å sette grenser for andre, når det trengs – der lammet setter grenser for reven slik at han ikke blir lurt og spist opp! Sangen «Ride Ride Ranke» handler om en som skal ri til kongsgården for å fri, men prinsessen er ikke hjemme. Et helt annet syn møter denne frieren. Sånn er det med livet også. Vi kan ikke ha kontroll på alt, uforutsette ting kan skje og vi blir påminnet om å ta livet som det kommer til oss.

Ta kulturarven videre

Mormoren fortalte Elin Furubotn hvordan de sang hver kveld – og at det var så gøy.

– Disse sangkveldene mormor forteller om satte spor i henne helt livet. Og hun ble 100 år!

Elin Furubotn lærte rim og regler av besteforeldrene, som i sin tur hadde lært sangene fra sine besteforeldre. Plateprosjektet er hennes bidrag til å ta vare på disse historiske «fortellingene» og tilgjengeliggjøre dem ved å servere de urgamle tekstene i mer moderne folketoner.

– På den måten håper jeg å vekke interessen både for voksne og barn for vår flotte kulturarv. Mitt håp er at melodiene og musikken med utvalg av originale instrumenter vil trigge interessen for publikum, sa hun i forkant av turneen.

Nå som hun har latt sangene få møte sitt publikum på scenen, sier hun at publikum likte at det var norske tradisjonsinstrumenter som trøorgel og hardingfele sammen med tradisjonsinstrumenter fra andre kulturer og land.

– Dessuten hadde jeg tatt opp griselyder – grynting! – ljå som slår gress og låvedør som knirker, og inkorporert dette i noen sanger og brukt som trommeloops, og dette syntes publikum var morsomt. Sverre Indris Joner hadde laget et hjemmesnekret trommesett med grytelokk og gamle kakebokser og en trillebår som han slo rytmen på.

Glad i geitene

Etter konserten sa folk til henne at de også syntes det var en rørende opplevelse da mormorens stemme ble med på «Kråkå».

– Jeg hadde fått kassettopptaket fra 1990 av min tremenning Sigbjørn Apeland, der mormor sang inn de samme gamle rimene og reglene. Dette opptaket fikk publikum høre.

– Til slutt: Hva er din egen favoritt?

– Jeg liker jo egentlig alle, men «Geitene mine» har en bestemt plass i hjertet mitt. Jeg er veldig fornøyd med melodien jeg har laget og arrangementene som Sverre Indris Joner har skrevet. Jeg liker også å «rappe» alle navnene på geitene. De har rare navn – Kvita, Tauma, Tita, Danemarka, Hjelmeros, Kneggjela, Tofta og Erta – og det virker som om hver geit har sin personlighet. Det vitner om at det var stor omsorg for dyrene.