Elin Furubotn gir nytt liv til gammel kulturskatt

Sangene hun lærte av sin mormor hadde ofte den samme monotone melodien, derfor ville hun heller pakke dem inn på en ny og spennende måte. Løsningen ble å bruke gamle tradisjonsinstrumenter fra sin mormors tid, sammen med tradisjonsinstrumenter fra andre land og kulturer.

Selv om de fleste rim og regler Elin Furubotn lærte da hun var liten var barneregler, ønsket hun å gi låtene en mer moderne og global innpakning, og på den måten tilgjengeliggjøre dem for et mer voksent publikum.

– Det er mye klokskap og humor i eventyr og gamle barnerim som passer godt for folk i alle aldre. Hvis man tar seg tid til å gå litt i dybden er det utrolig hvor mange lag og hvor mye visdom som finnes nettopp her. Vi skal ikke glemme at i gamle dager var dette en viktig måte å videreformidle råd og kunnskap på, på tvers av generasjoner, og ikke minst en måte å veilede og avskrekke barn på. Det er jo ikke tilfeldig at nøkken befant seg i dype tjern og trollet bodde i skogen. Og det var jo alltid den karakteren som var høflig, omsorgsfull og tålmodig som var den som vant til slutt. Så jeg har nå plukket frem mine favorittrim - og regler, og gitt dem en ny, spennende musikalsk innpakning slik at den kan nå et bredere publikum på tvers av alle generasjoner, forteller Furubotn før hun fortsetter: 

– Disse urgamle rim og reglene kan nok for noen være «kjente», men som nesten har gått i glemmeboka. Dette er tekster som lett kan bli borte i «bruk og kast»-samfunnet vårt, derfor mener jeg at det er viktig å ta vare på dem før de forsvinner helt.

Elin Furubotns tremenning og folkemusiker, som også bidrar på albumet; Sigbjørn Apeland, har blant annet jobbet med å samle inn folkesanger. I forbindelse med det, intervjuet han Elin Furubotns mormor og morfar tilbake i 1993, hjemme i huset deres i Sveio, og spilte inn folkesangene. Elin fikk kassetten med opptaket, dermed hadde hun alle de gamle rim og reglene samlet på et sted, og det ble enklere å ta tak i dem.

– På opptaket kan jeg høre mormor snakke om barndommen sin. Hun forteller blant annet hvilke instrumenter de brukte på den tiden og at de sang mye om kveldene, da foreldrene gikk i fjøset for å gjøre kveldsstellet med dyra, minnes Elin.

– Under dette intervjuet oppfattet jeg at mormor syntes melodiene var litt monotone og ensformige. Dette ga meg ideen om å gjenoppfriske dem med nye melodier og instrumentering, og fargelegge sangene slik jeg ønsket. Rett og slett riste litt i dem, snu dem på hodet, og leke litt, ler hun.

Dette resulterte i at Elin Furubotn tok opp lyder fra gården til mormoren og morfaren hennes. Hun tok opp alt fra sauebjeller som klinger og låvedører som knirker, til griser som grynter og ljå som slår gresset. Disse opptakene flettet hun sømløst inn på albumet, som lydmalende effekter, trommeloops og rytmer.

– I tillegg er mormor sin stemme fra det gamle opptaket med på sporet «Kråka» på albumet. Så jeg føler vel at mormor er med på dette albumet, og at nærværet av henne, og en stemning av det som har vært, en tid som er forbi, historien vår, og en smule nostalgi kommer frem i musikken, forteller hun.

– Dette har vært et utrolig spennende prosjekt å jobbe med. Det er mye kunnskap å hente i gamle rim og regler, så det har vært ekstra stas å få lov til å resirkulere disse og gi dem en mer moderne innpakning. Dette er kulturarv, nei, faktisk en kulturskatt! Det er jo også grunn til å tro at mange av disse tekstene ikke har vært nedskrevet, men har blitt sunget gjennom generasjoner, men gjennom dette albumet blir tekstene både dokumentert og tilgjengeliggjort for hele verden, avslutter Elin Furubotn.