Elias Akselsen: – Man sang om det man opplevde, og det blir det sørgmodige sanger av

«Horta» – som betyr «ekte» på romani – er spilt inn hjemme i stua hos Stian Carstensen, som følger Akselsens stemme på trekkspill slik han så lenge har gjort, mens Ola Kvernberg og fela hans er førstereis.

– Stian er den samme uansett om han spiller for fattig eller rik. En fabelaktig musiker, akkurat som Ola. Det er ikke alle som får æren av å jobbe med to slike musikere. Å gå i studio med Stian er morsomt, han er en mann som legger inn litt ekstra for å få det til å låte. Du blir oppspilt selv også, og da blir resultatet bra, sier Elias Akselsen om det som blir å høre.

Her er «Vandringsstaven», «Burobengen», «Fant-Sonja», «Stor-Johans vise» – om Akselsens oldefar, «Mustalainen» – og ikke minst «Se min ild», der Anita Kleppe og Sara Wilhelmsen er å høre.

Dermed blir det stemmer fra tre generasjoner tatere. Bak ligger ønsket og behovet for å bevare, videreføre og tilgjengeliggjøre taternes rike, men dels skjulte, kulturarv.

Sorg og smerte

– Dette er gamle, tradisjonelle tatersanger som er sunget mye rundt bålet og der taterne holdt til. Sanger som onklene mine og faren min spilte. Det var nesten som en slagerparade for dem. Du må synge som det var den gang de var på landeveien for at det skal være som originalt. Utvinne det du kjenner inni deg med sang. Det får folk til å lytte, sier Akselsen.

Plateselskapet kaller sangene på albumet for Norges blues og soul, «med minst like stor autentisitet som de amerikanske variantene vi kjenner så godt». Det nikker Akselsen seg enig i.

– I likhet med USAs svarte laget taterne sanger om sorg, død og smerte. Det var mange som strøk med på denne ferden. Musikk var kommunikasjon; man sang om det man opplevde. Om tapt kjærlighet, lengsel etter dem som var blitt borte. Om forfølgelse i sitt eget fedreland. Det blir det sørgmodige sanger av.

– Stolt

Det er blitt atskillige år siden Elias Akselsen sist laget plate. Han er spent på mottagelsen. Og i disse årene har bevisstheten rundt betegnelsen på hans folk endret seg. Taterbetegnelsen er omstridt innen folkegruppen. Selv sier Akselsen:

– Det bryr jeg meg ikke om. Jeg er født tater og kommer til å dø tater; det er ikke noe skjellsord og jeg er stolt over å være tater. Nå er tatermusikken blitt akseptert, jeg har fått utgi plater med fantastiske musikere og sunget for kongehuset.

Foto

– Fantastiske musikere, sier Elias Akselsen (midten) om Ola Kvernberg (t.v.) og Stian Carstensen, som spiller med ham på «Horta». Foto: Nina Djærff.

Akselsens datter og sønn er flinke til å synge taterviser, forteller han og tror de har «arvet litt av genene». Men ellers uttrykker Elias Akselsen bekymring for taternes musikalske arv.

– Det er ikke mange som kan disse visene. Ungdommen i dag som vokser opp bryr seg lite. Jeg håper det kommer noen etter meg, den dagen jeg reiser hjem med håpets tro, sier Akselsen.

Verkstedplaner

Derfor er han spent på sitt nye samarbeid med kunstinstitusjonen Guttormsgaards arkiv , som holder til på Blaker gamle meieri i Lillestrøm kommune.

Kunstsamlingen beveger seg på kryss og tvers av vanlige kategorier, og finurlige taterarbeider i ståltråd møter Munch og Picasso akkurat som sovjetiske krigsfangearbeider har en like selvfølgelig plass som verk av tekstilkunstner Hannah Ryggen og treskjæreren Döderhultaren.

– Der skal jeg få en plass til å holde litt konserter, og et verksted der jeg kan vise frem ting som taterne lager – kanskje jeg kan få ungdommen til å bli litt interessert? håper Akselsen, som selv skaper skinnende kniver og tradisjonsrike ståltrådarbeider – og selger dem på konsertene.

Blikket oppover

Det er på Blaker meieri at NTB møter Elias Akselsen i sitt ess: Foran et ivrig lyttende publikum i den gamle meierisalen, der han synger – og snakker – fra sitt mangfoldige liv.

Her kommer fortellingen om hvordan han i ungdommen sov i rennesteinen «og våknet med tømmermenn og politimenn» da han dro til Sverige. Der sang han med Vikingarna og samarbeidet med Cornelis Vreeswijk. Akselsen byr på noen dansebandlåter, de sorgtunge tatervisene får vente til slutt.

– For de gamle gutta kunne mange listige sanger også. De var glade i å danse. Det er musikk i dag som er i dette sporet, tenk på Lasse Johansen i dansebandsjangeren, sier Akselsen. Han er kristen, som mange av sitt folk, og sier dette om de mange visene med blikket rettet oppover:

– Vårherre var det eneste de kunne lite på. De hadde en stor tro på ham og himmelens land. Derfor sang de mange religiøse folketoner, forklarte han tilhørerne på Blaker Meieri denne oktobersøndagen.

Konsertrekke

Det blir stor slippkonsert med Elias Akselsen, Stian Carstensen og Ola Kvernberg med gjester i Kulturkirken Jakob i Oslo 24. oktober, før Akselsen og Carstensen tar med seg sangene fra «Horta» til Riksscenen i Oslo 2. desember. Det blir også konserter i Bergen og på Hamar.

Bak står Skøyerstaten Teater , en frivillig organisasjon som jobber for å videreformidle romanifolket/taternes kulturelle skattkiste i kunstnerisk form, i samarbeid med plateselskapet Grappa.

– Og til våren tenker jeg at vi drar på turné, avrunder Akselsen fornøyd.