Bjølsen Valsemølle vender tilbake til «Fem på midnatt»-platen de laget med Åge

I 2022 er det 40 år siden Bjølsen Valsemølle kom med debutalbumet «Fem på midnatt» – platen de laget med Åge Aleksandersen som produsent og der «Vålerenga kjerke» først var å høre.

Nå skal bandet – med veteran og drivkraft Trond Ingebretsen i front som alltid – ut på turné rundt i landet for å spille gjennom hele «Fem på midnatt» i anledning jubileet. Men da «Fem på midnatt» utkom i 1982, ble ikke den nå så velkjente Vålerenga-låten noen slager. Ingebretsen røper hvorfor:

– Åge hadde noen trommeidéer som får den til å høres ut som en tangomarsj! Vi spilte den inn på nytt da Vålerenga-miljøet begynte å ta låten til sitt bryst, sier han om sangen som spilles fast på alle Vålerengas hjemmekamper, som VIF-klanens hymne.

Snart blir originalversjonen også å høre for platekjøperne: «Fem på midnatt» utkommer for første gang digitalt til nedlasting, og vil også gis ut for første gang på CD i Christer Falcks serie Norske Albumklassikere. Etter at de to påfølgende albumene til bandet, «Vaterlands bru» fra 1985 og «På ørnevinger» fra 1986, har nå nemlig turen kommet til den første platen.

– Mange har etterlyst denne første platen vår. Det er mange fine låter der, det synes jeg fremdeles, sier Ingebretsen, som er glad i sangene sine.

Ville dainse med Åge

At Åge Aleksandersen kom om bord som produsent ga Bjølsen Valsemølle en sterk start på karrieren. De hadde vært et lokalt Oslo-fenomen som spilte på ungdomsklubber, politiske arrangementer og i studentmiljøer, men i kjølvannet av platen reiste de ut til den norske rockescenen – og spilte på samfunnshus Norge rundt.

– Vi hadde jobbet hardt for å få en platekontrakt. Flere plateselskap var interessert, men vi merket at de ville forandre på musikken vår og gjøre den mer glatt og kommersiell. Jeg kjente Åge litt fordi jeg var gift med en namsosjente i mange år, og visste at han og noen til hadde startet et mer artistdrevet foretak som vi følte tillit til. Vi sendte demoer dit og fikk god respons.

Ingebretsen forteller at bandet først ville ha «den litt store lyden», i tråd med tidens toneangivende Bruce Springsteen og hans E Street Band. Men så kom Åge Aleksandersen med sitt album «Dains me mæ» i 1982.

– Da ville vi låte sånn – og valget falt lett: Vi ville ha Åge som produsent. Vi øvde i et kjellerlokale helt nede ved Akerselva, og dit kom Åge og var med på noen øvinger. På forsommeren dro vi til Trondheim og spilte inn i Nidaros Studio. Fra ingenting var vi plutselig oppe i noe som føltes veldig stort og flott, minnes musikerveteranen.

Krevende landskap

Den umiddelbare slageren fra debutalbumet var «Soria Moria», som Åge Aleksandersen var med på å skrive melodi til – og synger med på. Det ble mye omtale; Bjølsen Valsemølle dukket opp både på radio, TV og i avisene.

– Vi ble aldri rike økonomisk. Etter at lydfolk og crew hadde fått betalt satt vi ikke igjen med mye etter en helg. En periode da levde jeg av musikken, men mye av tiden har jeg vært lærer ved siden av musikerkarrieren.

Men hele tiden har Trond Ingebretsen holdt Bjølsen Valsemølle i gang, slik også låtideene fortsetter å komme til ham. Som en ny låt som slippes 4. mars kalt «Krevende landskap».

– Det er historien om det å være voksen og spille i rockeband. Det er et veldig krevende landskap, med mange oppturer og nedturer og vi ble aldri svære eller rike. For etter den første oppturen med «Fem på midnatt» så ble det slit, vi orket ikke mer, tok små pauser. Etter hvert kom formatering og det ble veldig trangt på radio. Det er ikke mange voksne menn igjen på spillelistene. Det er frustrerende at det blir så stille, selv om det er unntak – som Østlandssendingen. Vi føler oss litt skvisa, kanskje er vi blitt for gamle? Men mange av de voksne folkene hører jo også på radio? funderer han høyt.

Publikum spleiser

Det som holder Trond Ingebretsen i gang, er gleden ved å spille. At han kan skrive en låt, ta den med til et bra band som tar den videre, og så spille den for folk.

– Vi har et trofast publikum som hjelper til når vi skal lage plate. Det er vi avhengig av. Jeg sender ut litt følere, og så får vi støtte – som via Spleis. Det er fundamentet som gjør at vi klarer å fortsette.

Nå skal bandet ut og spille gjennom hele «Fem på midnatt»-skiven. Slippkonserten står 5. mars på Røverstaden i Oslo, i lokalene som huset legendariske Club 7 og deretter Sardine's.

– Vi spilte begge steder i sin tid. Vi skal videre til Årdal, som er en Bjølsen-bastion. Da vi utkom med «Fem på midnatt» spilte vi for mange av dem som jobbet på aluminiumsverket der. De gutta er blitt voksne menn nå – og fortsatt hører de på oss, sier Trond Ingebretsen, som er en arbeiderklassegutt som aldri har lagt skjul på tilhørigheten, heller ikke musikalsk.

Snart 50

– I bånn av det vi driver med, i musikk og tekster, så er et par-tre stykker av oss på venstresiden. Det gir seg jo utslag. Men jeg er ikke noen paroletekstmann. «Vålerenga kjerke» er for eksempel en sang om solidaritet mellom folk. Det meste jeg skriver om, er hentet fra mitt liv, sier Ingebretsen, som tenker å utkomme med et nytt album til bandets 50-årsfeiring om et par år og sysler med noen låter nå.

– Én av dem er om datoen 18. september. Da har det skjedd fire store begivenheter i mitt liv: Jeg var på Isle of Wight i 1970 og så Jimi Hendrix, og 14 dager senere dør han på denne datoen. Ni år senere brenner kjerka. Nye ni år til, så blir det født en liten gutt i en fjellandsby i Colombia, og ham blir jeg adoptivfaren til. Noen flere år og så blir mitt første barnebarn født, sier Ingebretsen og legger til på karakteristisk vis:

– Det må jeg få ned i en låt.